hits

Det er slutt

  • 02.04.2018     20:20     2

Det har vrt stille p bloggen til Pappaglede i psken, har han tatt seg en velfortjent pskeferie n, har kanskje du tenkt, men sannheten er en helt annen.

Jeg startet og blogge for et og et halvt r siden, den gang startet jeg bloggen for dele tanker og erfaringer rundt min nye livssituasjon som stefar. Siden den gang har jeg lrt mye, jeg har opplevd mye og ikke minst har jeg hatt veldig mye glede av denne bloggen.

For en mnedstid siden opplevde jeg at gleden ved bloggen var borte, jeg klarte ikke lenger formidle mine tanker p en riktig mte og plutselig flte jeg at bloggen var mer en byrde enn en glede. Dette har nok mye med hvordan jeg har hatt det privat i det siste ogs, for jeg har vrt igjennom en veldig tff periode og fremdeles jobber jeg intenst med meg selv for finne tilbake til gledene i livet.

Det er med tungt hjerte jeg meddeler denne beskjeden, men jeg har tatt en beslutning om legge bloggen dd for n. Kanskje kommer jeg tilbake, men akkurat n fler jeg ikke meg klar for dette.

nsker dere alle en fin vr og en fantastisk sommer nr den kommer!

Beskjeden ingen foreldre vil ha - Del 2

  • 27.03.2018     21:05     0

Hjerterommet var bde trygt og skummelt p en og samme gang, det var tegninger fra barn, det var barnespill og det var barnefilmer i hyllene. Det var p en mte betryggende, men p en annen mte minnet dette oss om alle skjebnene som fantes i dette rommet. Noen foreldre kunne komme smilende ut av rommet, andre kunne komme snderknuste og n skulle vi f utdelt vr skjebne.

Legen var av det hyggelige slaget, han virket oppriktig interessert i hjerte, naturlig nok. Han kunne fortelle oss om hvordan underskelsen utartet seg, hvilke faresignaler de s etter og hva konsekvensene kunne vre om noe var unormalt med hjertet. Under hele underskelsen kunne vi hre han stnne, stnning som kunne tolkes bde den ene og andre veien.

Det var litt som se p en film, en film der du spent ventet p hva som skulle skje, men flelsen var fort en litt annen nr det dreier seg om sin egen datter. Etter minutter med underskelse, minutter som for vrig fltes som timer, skulle vi endelig f svaret. Inn i rommet kom ogs barnelegen fra underskelsen tidligere p dagen, de diskuterte litt sammen om bildene de hadde tatt og n kjente jeg pulsen stige.

For dialogen ga oss ingen svar, men etter litt tid snudde de seg mot oss. De var alvorlige, de var umulig tyde og n ville vi bare hre hva de hadde funnet ut av under underskelsen de hadde gjort. Legen kunne fortelle oss om et hull i hjertet, et hull som kunne vre alvorlig, men i dette tilfellet var det et veldig lite hull. Legen fortalte oss at hun s si var det de kalte frisk, men at dette mtte flges opp.

P vei ut av rommet kjente vi skuldrene senke seg, vi hadde ftt en god beskjed fra legen, men vi var p langt nr helt sikre p at dette var harmlst. Prognosene var positive, men farene var ogs tilstede, vi hadde ftt beskjed om behandle henne som et friskt barn og det beroliget oss nok en del. For bare minutter senere var vi p vei hjem fra sykehuset og n var det p tide bli kjent med barnet vrt.

Beskjeden ingen foreldre vil ha.

  • 26.03.2018     20:30     0

Det bli foreldre er det vakreste som finnes p jord, men samtidig er det starten p en haug av bekymringer. For vr del skulle bekymringene komme litt tidligere enn vi hadde hpet.

For det er nok helt normalt for nybakte foreldre kjenne p litt flere frykter enn vanlig, har barnet teppe over ansiktet, puster barnet eller hva gjr jeg om barnet setter noe i halsen. Det vre foreldre er rett og slett en eneste stor fryktkarusell, jeg gruet meg til alle bekymringene selv, men jeg hadde ikke sett for meg at de skulle komme s fort og s tidlig.

For dagen etter fdsel var vi alle klare for komme hjem igjen til kjente omgivelser, vi gledet oss til se igjen barna etter en hel jul uten dem og det eneste som gjenstod var en enkel legesjekk fr vi kunne ta med oss barnet hjem. Ventetiden var lang, jeg hadde ikke med meg noen klr og derfor valgte jeg reise hjem hente dette mens vi ventet p at legen skulle bli klar til underske henne.

P vei tilbake til sykehuset kommer telefonen, det er min kjreste som ringer og hun kan fortelle meg at de har funnet en hjertefeil hos Ynwa Sofie. Jeg kjenner jeg fr frysninger opp over hele ryggen, jeg kjenner at jeg m f stoppet bilen s fort som mulig og jeg trenger litt tid for komme til meg selv igjen. Jeg er selv fdt med hjertefeil, s jeg vet at dette kan vre bde harmlst og det kan vre alvorlig.

Jeg kjrer tilbake til sykehuset, jeg haster inn p rommet og der kan jeg se min lille diamant ligge sutte p ei flaske. Det var tydeligvis dette som skulle f meg til f farsflelsen, for plutselig s jeg likhetene, plutselig kjente jeg kontakten mellom oss og plutselig flte jeg meg som en pappa. Dessverre ble denne flelsen avbryt noks fort av legene som kom inn og sa vi hadde ftt time hos hjertelegen.

Det var en forferdelig flelse g igjennom disse sykehus gangene, selv om disse gangene var pyntet opp med fargerike vegger, stoler og ikke minst malte dyr p veggen, men nervsiteten tok oss mer enn disse inntrykkene. Jeg som var hjertebarn selv, skulle liksom vre den trygge og sttende pappaen og kjresten i dette yeblikket, jeg klarte det fint, men inni meg var den en redsel og en tomhet.

Fortsettelsen kommer i morgen

Jeg sliter med finne flelsen av vre pappa.

  • 25.03.2018     20:38     2

Jeg har akkurat trket trene fra mitt kinn, jeg har nettopp opplevd det strste livet har by p, men det er en ting som mangler, flelsen av vre pappa.

For i minuttene etter fdselen er alt helt surrealistisk, den bl lille geleklumpen viser seg til slutt vre et menneske og nr hun legges inntil mitt bryst, kjenner jeg p en enorm stolthetsflelse. Tenk at jeg har ftt vre med skape det lille vesenet der, tenk at noe s uskyldig som en pskekveld har skapt dette vesenet her og n finnes det ingen vei tilbake, jeg er blitt pappa og vil vre det til den dagen jeg dr.

Nr stormen etter en stund lyer, jordmdrene er ferdige med sroppgaven i kunst og hndverk og mor er satt godt i en rullestol for flyttes over til familierommet. Det er da jeg kjenner p det for frste gang, jeg gr rundt triller p et barn og s visst er hun verdens skjnneste lille jente, men det gr ikke opp for meg at dette er min datter p dette tidspunktet. Det skulle ta tid f frem den flelsen ogs.

Riktignok var jeg sliten etter de siste timers anstrengelser, jeg hadde store smerter i hnden etter ha kjempet i hndbak mot min kjreste under fdselen og n er jeg klar for bare legge meg ned i en seng f noen timer med svn. Jeg hadde forberedt meg p dager, uker og mneder uten svn, men akkurat denne natten sovnet jeg og jeg vknet ikke igjen fr morgenen etter, av at jordmor kom inn med melk.

Det var p tide fortelle verden at man har blitt pappa, jeg finner frem det fineste bildet jeg har klart ta til n og legger det ut p sosiale medier. Det tok ikke lange tiden fr vegger og tidslinjer var fylt opp med kommentarer, jeg gledet meg over dette, men hver gang jeg s p bildet av henne klarte jeg ikke forst at dette er min datter. Det er sikkert normalt, men selv nr familie kom innom slet jeg med dette.

For familien strmmet p utover dagen, jeg trillet som vanlig kurven med barnet oppi ned i kantinen. Der stod stolte besteforeldre, tanter og nieser klare for se det lille nurket. Jeg visste henne stolt frem, men inni meg klarte jeg fremdeles ikke ta inn over meg at dette var mitt barn. Jeg var ikke som dyrene i dyreparken, som stter barna fra seg. Tvert imot, men jeg klarte ikke finne flelsen av ha blitt pappa.

Inni meg hatet jeg denne tanken, det var dette jeg hadde sett frem til i flere mneder og nr hun endelig var kommet, var utladningen s stor at jeg ikke engang klarte identifisere meg som faren hennes. Jeg hpet at det ville hjelpe f henne med hjem, jeg hpet det ville hjelpe komme seg litt vekk, men det skulle ta litt tid fr vi fikk lov til reise hjem ifra sykehuset.

Er det noen av mine lesere som har opplevd det samme? La meg f hre din historie i kommentarfeltet.

Pappaglede redder psken.

  • 25.03.2018     09:12     0

Det er oppsttt fullstendig kaos p Kolben Grd I Olden, hele familien har vunnet frste premien I det store pskelotteriet og n er hele p familien p vei ned til sydligere breddegrader for kose seg. Det er bare et problem de ikke har tenkt p, dyrene er ikke velkomne om bord p flyet og n haster det med finne en som kan styre grden i hele psken. Hvem andre enn superhelten Pappaglede stiller opp?

Pappaglede, han som er livredd for dyrene, brekker seg av ku lukt og i det hele tatt ikke takler bli skitten p hendene? Hvordan skal dette g? Han har lovet oss ntteoppgaver hele psken og vinneren kan stikke av med det strste pskeegget verden noensinne har sett. Vi gleder oss til flge denne serien og ber dere alle flge med hver eneste dag for nye oppgaver.

Tulla og Bable - P rmmen fra sirkuset

  • 24.03.2018     18:53     0

I forrige avsnitt kunne vi lese at Bable var blitt borte, Tulla var helt fra seg, men omsider mtte hun godta legge seg for lete videre etter Bable i morgen. Men p en annen side av byen ble hemmeligheten avslrt, det var nemlig en av guttene i klassen til Tulla som hadde tatt han med seg hjem og heldigvis ble de gjenforent i sengen selv om Tulla ikke vet noe om dette enn.

P rmmen fra sirkuset.

Det er lrdag morgen og Tulla ligger fremdeles og sover, ved siden av henne ligger Bable helt utslitt etter grsdagens hendelser. Klokken er n blitt 0900 og aldri fr har Tulla sovet s lenge, Bable finner ut at han vil prve vekke henne forsiktig.

Psst sier Bable

Mmm svarer Tulla nesten i vne.

Er du vken spr Bable.

Nei, jeg vil bare sov?. Vent litt, Bable er det deg? Roper Tulla av glede.

Ja, jeg ble hentet av moren din i gr sa Bable.

Hvor har du vrt? spurte Tulla nysgjerrig.

Det er en lang historie svarte Bable.

De ble liggende og bare holde rundt hverandre, de hadde ingen hastverk med st opp og mest var de glade for at Bable var tilbake fr den store forestillingen i morgen. De l bare kikket p hverandre og alle disse hendelsene de siste dagene fikk Tulla til tenke p rmmehistorien til Bable. Hvordan hadde han kommet seg vekk fra sirkuset i Moskva og kommet seg helt hit?

Bable, kan du ikke fortelle meg om da du rmte fra Moskva n da? sa Tulla.

Jo, vi fr bli ferdige med den historien n svarte Bable.

Du husker sikkert jeg fortalte deg sist, om hvordan menneskene p sirkuset behandlet disse dyrene. Det var dette som fikk meg til rmme fra det hele, jeg orket ikke lenger se p disse dyrene ha det s vondt. S i og med jeg var plassert i nrheten av lvene, bestemte jeg meg en natt for snakke til Leo.

Hvem var Leo spurte Tulla nysgjerrig.

Leo var hele sirkusets favoritt, han var den strste loven i hele Russland om ikke i hele verden. Jeg og han hadde ligget pratet litt de siste nettene og han var helt enig med meg i at dette ikke var bra lenger. S dermed bestemte vi oss for flykte. Vi mtte vre veldig forsiktige, for de fleste ville bli livredde og ringe politiet om en lve kom lpende med en snakkende bamse p ryggen.

Men neste natt tok vi grep, jeg snek meg inn til dyrepasseren, tok nkkelen ut av lommen hans og deretter gikk jeg inn og lste opp buret til Leo. Med et var vi p vei av sted, vi visste ikke hvor vi var, men vi bare lp av grde s langt vi kunne. P veien mtte vi en tiger som het Tigeir, han ble brtt interessert i hjelpe oss nr jeg fortalte han om situasjonen.

Han visste ikke veien til et bedre sted, men han visste veien til et trygt sted. S i lpet av natten hadde jeg, Leo og Tigeir kommet oss over grensen og til Finland, der ble vi mtt av sm hvite troll som lignet litt p mummier. De fortalte oss at Norge var plassen vre for tiden, men Tigeir og Leo hadde ikke engang hrt om Norge fr, s vi mtte geleides til neste post p programmet.

Det ble nemlig snakket om dette i trolldalen, at Norge ikke ville vre bra for lven og tigeren. De mente at det beste ville vre om tigeren og lven kom seg til Afrika, mens jeg skulle flys til Norge av sjefsrnen i Finland. Det var trist ta farvel med de andre dyrene, men vi visste begge at dette var det beste. Jeg husker fremdeles hva Leo sa fr vi skilte lag, han sa til rnen at dersom noe skjedde meg, skulle han finne rnen og bite av han vingene.

Deretter dro vi hvert til vrt, lven og tigeren i en lastebil sammen med trollmammaen og pappaen, og jeg p ryggen til den store rnen. Jeg husker ikke s mye derfra fr jeg vknet i Norge, da vekket rnen meg og s vi var fremme. Vi visste ikke hvor vi skulle, men rnen sa at om han la meg i en skolegrd, ville noen barn finne meg innen kort tid og endelig kunne jeg finne freden der. Og her er jeg n da Tulla.

Tulla l med pne yne, hun var full av sprsml, men akkurat n mtte de ve en siste gang fr forestillingen i morgen.

Det var ikke slik det skulle bli.

  • 24.03.2018     08:43     0

Det er dessverre snn at tanken ofte er bedre enn selve utfrelsen, det har jeg smertelig ftt erfare.

For i en periode der trening str i fokus, kom jeg p en fantastisk ide, trodde i alle fall jeg. For jeg har sett flere mdre gjre dette p internett, trene med sine egne barn som vekter og p den mten kombinert foreldreansvaret og treningslysten p en unik mte. Jeg ville da ikke vre noe drligere enn disse og dermed var det bare finne frem treningstyet, treningslysten og bare sette i gang.

N vet jeg ikke helt hvor gamle disse barna p internett er, men jeg fant fort ut at min datter kanskje var litt for liten for dette. For i starten gikk det veldig bra, med sine 6 kilo var hun i utgangspunktet en perfekt match for min muskulse kropp, men det var en liten ting jeg ikke hadde tenkt p med slike sm barn. For akkurat i det jeg lftet hun opp for fjerde gang skjedde det, det som ikke skulle skje.

For der kom det, ja du gjetter sikkert hva jeg tenker p. Ja, der kom nemlig gulpen rett i ansiktet p meg, det var ikke engang mulig avverge dette sammensttet. Jeg ble liggende forskrekket igjen p matten, omsider fikk jeg trket vekk det verste og endelig kunne jeg se henne igjen, smilende i luften som om det hele var planlagt fra hennes side. Det ble med denne ene gangen, s prver jeg igjen nr hun er litt eldre.

Har jeg gtt opp eller ned etter uke 2?

  • 23.03.2018     19:41     0

Litt som Hellas under finanskrisen, raste jeg ned i vekt i uke 1, men har jeg gtt opp eller ned etter uke 2?

Da jeg til slutt tok grepet med starte trene hadde jeg mange tanker i hodet, for alt ser s lett ut nr man ser andre gjr det p tv eller i hverdagen og man overvurderer sine egne ferdigheter til en viss grad. Jeg kan sitte se p langrenn for eksempel, se de veltrente atletene springe opp bakkene som om det var en lek og p en eller annen mte tenker jeg i mitt hodet, at dette kan jeg klare ogs.

Det er selvflgelig ikke snn, men innstillingen er hvert fall verdt ta med seg. For uke en er rett og slett et helvete, man blir sliten kun av se p bakken og det som ser s enkelt ut p tv, er s langt ifra det som overhodet mulig. Selv om kroppen ikke spiller p lag og alt fles som et helvete uke en, er det allikevel snn at det er denne uken man raser ned i vekt. S det er positivt ta med seg da hvert fall.

Uke to derimot, det er uken man starter merke forskjellene. Da er plutselig ikke bakkene s bratte lenger, beina er ikke like stive lenger og man starter plutselig merke at kroppen starter spille p lag. Man presser seg litt ekstra, man gjr det lille ekstra og man hper i det lengste av vekten p badet skal ta av det lille ekstra p kroppen. I mitt tilfelle hadde jeg hpet ta av en 30-40 kilo i andre uken.

Snn er det ikke alltid, men allikevel har jeg klart ta av nye kilo i uke 2. Der 115,2 ble til 111,7 i forrige uke, er 111,7 blitt til 109,0 etter uke to. Det vil si en nedgang p nye 2,7 kilo mens jeg fra dag en totalt har tatt av 6,2 kilo n. Det m jeg si meg fornyd med, mye av dette skyldes nok tiden jeg har brukt i skisporet og her kan du se et lite sammendrag av min uke med ski p beina:


 

Skal hun d fra oss?

  • 22.03.2018     20:39     4

For etter ha vrt igjennom det jeg liker kalle en styrtfdsel, startet komplikasjonene da selve kroppen skulle ut. For hodet var for lengst kommet ut, problemet var bare at resten ikke ville komme ut. Min kjreste hadde vrt igjennom to rier, uten at resten av kroppen hadde sklidd ut. Jeg forholdt meg forholdsvis rolig, men nr det plutselig kommer to leger inn i rommet og den ene sier at n m vi bare f henne ut, ja da skal jeg innrmme at pulsen steg noen f hakk, eller egentlig til maks puls.

To av lenge tok hvert sitt bein, de presset det s godt de kunne tilbake, mens jordmdrene tok tak i hodet og dro med all sin makt for f henne ut. Jeg hadde enn ikke turt kikke ned for se hva om skje, jeg gjr stort sett som min kjreste sier, men akkurat n mtte jeg bryte avtalen. Jeg kastet blikket ned, jeg s et hode som stakk ut der nede og jeg kjente med en gang at dette var en veldig spesiell opplevelse.

For her stod fire sykehusansatte iherdig jobbet med f barnet ut av moren, heldigvis var disse jordmdrene veldig behagelige av natur, for selv om jeg fryktet det verste var deres blikk, stemmer og alt veldig betryggende for meg. Jeg lot de ta seg av den jobben de er best p gjre, mens jeg igjen rettet fokuset mot mor og ga henne noen velfortjente godord om hvor flink hun faktisk var. S plutselig skjedde det noe..

Kroppen skled ut som et barn i en vannsklie, hun var s utrolig stor og lang og plutselig kom den beroligende grten jeg hadde ventet p. For synet jeg nettopp hadde vrt igjennom, hadde ftt meg til tenke p hvor galt dette faktisk kunne gtt. Skulle hun d fra oss fr hun i det hele tatt kom til verden? Nei, da denne jenta var frisk som en fisk og den beroligende grten, som ikke er s beroligende n lenger var et godt tegn p at hun var i livet.

S n kunne jeg endelig senke skuldrene, jeg hadde blitt pappa for frste gang og jeg kjente trene trillet nedover mitt kinn fra det sekundet hun startet grte. N startet barsel tiden og det skal jeg fortelle mer om i neste avsnitt.

Nr er det greit gi barnet sitt grt?

  • 22.03.2018     17:46     10

Det evige sprsmlet som stadig trenger seg p, kan jeg gi barnet mitt grt allerede n?

For min datter er n to og en halv mned gammel, hun vokser som aldri fr og i vre yne er hun i ferd med g fra en baby til en litt strre baby. Det er s spennende flge med p alt hun n gjr, alt hun lrer og hvordan hun sier ifra om ting. Derfor har vi listet oss til gi barnet en knust banan en gang tidligere, selv om det sies at dette ikke skal gis fr det er gtt fire mneder p grunn av det ene og det andre.

S nr det da kommer til grt, har vi ikke turt gi henne dette, uansett hvor stort nske har vrt for introdusere henne for dette. For vi nsker ikke delegge noe for henne, men er det med grten som det er med datostemplingen p upnet juice? Er det greit selv om pakken sier noe helt annet?

Hvordan har dere forholdt dere til dette med gi barnet grt, nr er det greit gi barnet grt?

Hilsen spent far

Vr fdselshistorie - Del 2

  • 21.03.2018     20:30     4

Hele denne dagen hadde jeg vrt noks rolig, jeg flte jeg hadde kontroll p egne nerver og n var det bare komme seg inn p fdestuen. Jeg hadde hrt om flere fdsler som hadde dratt ut i dager og jeg var mest opptatt av hvordan jeg skulle klare sove i den lille stolen inne p fdestuen. Min kjreste var fremdeles uberrt av selve situasjonen, hun mente selv at smertene ikke var s vonde, men s..

Det var nemlig p tide med den frste kontrollen, jeg hadde ftt streng beskjed av min kjreste om ikke kikke henne nedentil under fdselen, hun mente nemlig at dette ville delegge min sexlyst for alltid. S jeg var veldig ukomfortabel da trusen ble dratt av, gummihansken ble dratt p og plutselig satt jeg der midt oppe i en scene jeg egentlig ikke fikk lov til se p.

Det var en merkelig flelse der og da, for p en mte flte jeg at jeg var et barn som snik tittet p noe mamma hadde bedt meg ikke se p, mens p en annen side var nok dette det nrmeste jeg har kommet og vil komme en trekant. Kanskje litt spesielt tenke slik inne p fdestuen, men jeg skylder p ammetka. Jeg skulle kjapt komme meg tilbake p jorden, for brtt kom smertene og n var det alvor.

For om jeg hadde vrt rolig frem til n, var jeg plutselig alt annet enn det. Jeg hater nemlig se at andre mennesker har det vondt og jeg lover det at n, hadde min kjreste det veldig vondt. Det var frste gang jeg hadde sett henne slik, det var frste gang jeg skjnte hvor sterk hun faktisk var og selv om armen min holdt p visne, var nok ikke dette tidspunktet der jeg skulle klage p smerter, s jeg beit det i meg.

Jeg kikket bort p klokken, det var n to timer siden vi ankom sykehuset og jeg tenkte at dette kom til bli en tff natt om dette skulle pg i flere timer. Plutselig skriker min kjreste, n er jeg ndt til presse. , herregud, n skjer det tenkte jeg. Jeg brettet opp ermene, reiste meg opp fra stolen og plutselig hadde jeg glemt hvor nervs jeg faktisk var. Plutselig gjorde jeg alt rett og min kjreste virket til finne sttte i meg.

Jeg hadde hrt mange skrekkhistorier om fedre som var blitt kastet ut, fedre som besvimte og ikke minst fedre som for aller frste gang skulle f hre hva konene hadde irritert seg over ved dem i flere r. For det sies at du fr hre sannheten av barn og fulle mennesker, jeg tror man kan slenge p gravide og fdende kvinner ogs i den kategorien der. Men, jeg fikk ikke hre noe, jeg tror hun var glad for ha meg der.

For frste gang i livet flte jeg meg som den tlmodige, jeg hadde forberedt meg p flere timer og kanskje dager inne p denne fdestuen. S nr jordmoren plutselig sier at her kommer hodet, var det litt som glede seg til julaften, bare at mamma fortalte meg at i r feirer vi det den 10. desember. S for en til vanlig utlmodig sjel som meg, var dette som tatt rett ut av et manus til min favorittfilm i livet.

Men, s startet dramatikken..

Hva er riktig mte sikre barnet ditt p i en bil?

  • 21.03.2018     17:27     2

Jeg vet utrolig godt hva Trygg Trafikk mener om dette, men ser allikevel at folk har andre ideer for dette.

Nr det gjelder min datter, er det ikke noe sprsml hvilken vei hun skal sitte. Hun sitter med ansiktet vendt mot kjreretningen, men nr barnet blir eldre s snus dette av mange foreldre. Nr er det egentlig greit snu setet, slik at barnet sitter riktig vei og hva er det som gjr den ene eller andre veien s viktig i forhold til en kollisjon? Jeg vet det er mange barn som sitter som mitt barn i mange r fremover, men jeg har ogs sett foreldre som snur setet ved fylte 2 eller 3 r.

S hvordan sikrer du barnet ditt i din bil?

Vr fdselshistorie

  • 20.03.2018     20:30     2

Det er straks tre mneder siden vi opplevde det strste livet har by p, s n er vi klare for fortelle dere vr historie, dette er vr fdselshistorie.

Vi skrur tiden tilbake noen f timer, nrmere bestemt klokken fire p selveste nyttrsaften. Jeg og min kjreste som hadde barnefri, hadde bestemt oss for enn rolig feiring hjemme i egen stue. Plutselig ringer telefonen, det er min sster som forteller om at deres gjester har blitt syke, igjen sitter de med tonnevis av kalkun og lurer p om vi nsker ta turen for f i oss litt mat.

Dere har alle sett meg i et og annet bilde her p nettet og det er lite som tilsier at denne mannen sier nei til mat, ei heller denne gangen. S p grunn av at vi hadde planlagt en helt rolig her hjemme, fortalte jeg min sster at vi orket pynte oss eller noe snt fr vi kom. S da bar det av sted i det minst elegante nyttrsantrekket noensinne, klare for trykke i oss kalkun til det tyt ut av rene vre senere p kvelden.

Som ungkar var nyttrsaften en eneste stor fest, men i og med at situasjonen var som det var, flte jeg meg litt som en trrlagt alkoholiker i mitt eget 30rs lag. Det var veldig fristende med en liten l, men fornuften fortalte meg at ting kunne skje, s det ble en trr og hit feiring for meg dette ret. Hele kvelden haglet sprsmlene mot min kjreste, kjenner du noe, skjer det noe snart og alt det der.

Men, nei, ingenting var i ferd med skje, rakettene ble skutt opp i luften og kvelden ble til natt. Neste morgen vknet vi godt ute p formiddagen, alt var som en helt normal dag og i og med at vi hadde ftt Nintendo Classic til jul, var det dette som var i fokus p formiddagen. Super Mario Bros, Zelda og Donkey Kong ble alle spilt flittig og egentlig satt vi n bare ventet p at barna skulle komme hjem.

Min kjreste fortalte meg litt utover dagen at hun trodde noe kunne vre p gang, men hun flte p langt nr den smerten hun hadde forberedt seg til fle. Derfor ble det til at vi slo oss til ro med at ikke noe ville skje denne gangen heller, noe som passet meg utmerket godt, i og med at Liverpool skulle spille kamp denne dagen. Dermed satt jeg meg til i godstolen, l beina opp p krakken og ventet p kampstart.

Min kjreste nevnte igjen at dette virket som sterkere smerter enn vanlig, jeg fortalte henne s fornuftig jeg bare kunne at vi kunne ringe sykehuset om ting ikke hadde bedret seg etter kampslutt. Slik ble det ogs, for bare sekunder etter kampslutt ble vi enige om ringe. Sykehuset hadde samme tankegang som meg og fortalte at vi godt kunne vente litt se an, men min kjreste mente at dette var yeblikket.

Dermed ble det avtalt at vi skulle komme inn p en liten sjekk, det verste som kunne skje var at vi ble sendt hjem igjen. S vi kastet oss i bilen, leverte bagger til bestemor, slik at barna kunne reise hjem dit til begynne med. Vi satt oss litt ned os svigermor, pratet litt om lst og fast fr vi bestemte oss for kjre videre. Vel inne p sykehuset, var overraskelsen stor. Min kjreste hadde pning p 6 cm, s her var det bare belage seg p bli liggende.

Har du fdt naturlig, dersom du brukte epidural?

  • 20.03.2018     17:11     8

Jeg leste et veldig interessant blogginnlegg her om dagen, det var skrevet av http://mammasom19.blogg.no/ og jeg m innrmme at dette innlegget vekket noen flelser i meg.

For da jeg og min kjreste kom til sykehuset, var det ikke snakk om noe annet enn at hun skulle fde naturlig. Riktignok gikk denne fdselen veldig fort, slik at det var ikke tid til verken det ene eller andre for lindre smertene. Hadde hun derimot rukket dette, hadde hun nok mest sannsynlig tatt imot dette og jeg hadde allikevel sett p dette som en naturlig fdsel?

For meg er det naturlig fdsel, eller keisersnitt som gjelder. Om man bruker smertelindrende s ser ikke jeg p dette som unaturlig ved en fdsel, for du kan ikke si at du ikke har vondt i hodet fr, fordi du brukte paracet, p en mte. Kanskje en drlig sammenligning, men jeg fler det fr frem mitt synspunkt.

Hva mener du er en naturlig fdsel?

Ventetiden er endelig over.

  • 19.03.2018     20:24     0

Endelig var ventetiden over, eller var den egentlig det?

For etter ha kommet oss igjennom feiringen av julaften, dette ret uten barna, kom de dagene i ret som fles s meningslse. Jeg snakker selvflgelig om romjulen, de lateste dagene i ret og de dagene der joggedressen byttes ut, kun de f timene man er i familieselskap og spiser restemat til ribben tyter ut av rene vre. Slik har det alltid vrt, men i r var disse dagene om enda mer kjedelige enn noen gang.

For som barn husker jeg at disse dagene var fryktelig kjedelige, for etter ha ventet i nesten et helt r, var utladningen stor nr endelig julekvelden kom. All spenningen, all gleden og ikke minst alle forventningene braket sammen i en eneste stor nyttrsrakett. For s fort julekvelden gikk over til frste juledag, var det p nytt ventetiden som stod i fokus, ikke et helt r denne gangen men frem til nyttr.

Akkurat slik var det for meg i r ogs, men det strste for meg dette ret hadde enn ikke hendt. For hva betyr julaften og nyttrsaften nr man venter sitt frste barn? Selve julefeiringen var bare et slags vorspiel, et vorspiel som aldri ndde sitt potensiale og et vorspiel som skulle trekke ut i flere dager. For med termin i romjulen, var det ikke mye spillopper og galskap som skjedde i denne perioden.

Alt dreide seg om venting, ventingen p noe godt og ventingen p noe som ikke hadde en eksakt dato. Vi hadde flt oss litt heldige som hadde barnefri i selve romjulen, dette ville gjre det s mye enklere komme oss til sykehuset og gjennomfre det strste man opplever i sitt liv. For ikke fr 1. nyttrsdag skulle barna komme tilbake og alt var som skrevet i et eventyr nr det kom til planleggingen. Eller?

For dagene kom, dagene gikk og det hele avsluttet med at flere hundretusen kroner ble skutt opp i ryk. Vi var kommet oss til 1. nyttrsdag og det var bare timer igjen fr barna gjorde sitt inntog i huset. Men barnet i magen hadde enn ikke interesse av komme til verden, dermed slo vi oss til ro med at den perfekte planleggingen hadde gtt i dass.

Design laget av Silje Lien Design