hits

Barnevernet er blitt en trussel, fremfor en trygghet.

Jeg ser det daglig, foreldre som ikke tørr å si ifra til barna sine på samme måte som våre foreldre sa ifra til oss og det verste er at jeg skjønner dem godt.

Dette sier jeg med et ønske om å ikke tråkke noen på tærne men, jeg er redd barnevernet er i ferd med å bli alt annet enn det skal være og det er ikke barnevernet sin skyld men, kun oss foreldre. For det er ikke mye som skal til i dagens samfunn før en eller annen oppfatter dette som omsorgssvikt, dermed er barnevernet blitt en trussel, fremfor å være den trygge og gode instansen de ønsker å være.

Nå har ikke jeg store nok barn selv ennå men, jeg har derimot to ste barn som til tider trenger å få beskjed om at nok er nok. Jeg må helt ærlig innrømme at jeg ikke tørr dette i det offentlige rom, for uansett hva man sier eller gjør vil man måtte liste seg videre på tærne for at ikke en eller annen skal anmelde dette til barnevernet som omsorgssvikt. Er det slik vi ønsker å ha det i vårt samfunn.

Jeg mener terskelen for å anmelde til barnevernet er blitt alt for lav og jeg er nok en av de som mener at det burde vært lik terskel for å misbruke barnevernets tjenester som politiets. For dersom du misbruker politiets tjenester og forhindrer deres arbeid vil du kunne bli straffeforfulgt. Det samme gjelder ovenfor barnevernet spør du meg, ved å bruke barnevernet på den måten vi gjør nå, vil vi ødelegge for barn som virkelig trenger denne tjenesten.

For man ringer ikke politiet dersom noen roper «jævla hore» på gaten, man ringer heller ikke politiet dersom man ser to personer diskuterer og på samme måte burde man ikke ringe barnevernet fordi man sier ifra at «NÅ; ER DET NOK» med en høyere og tydeligere stemme. Det er nettopp dette jeg mener med at terskelen er blitt alt for lav, barnevernet er blitt en trussel fremfor en trygghet i samfunnet og nå må vi gjøre noe for å endre dette.

Hva var galt med måten våre foreldre oppdro oss på? På den tiden holdt det å si ifra at «nok er nok» med en klar og tydelig stemme, dersom vi ikke forstod det første gang kom beskjeden en gang til bare enda tydeligere. I dagens samfunn er vi i ferd med å sy puter under armene på våre barn, de blir bortskjemte og vi foreldre er i ferd med å bli for snille eller for redde er nok et mer passende ord i denne sammenhengen.

Jeg leste en artikkel her om dagen at flere og flere barnehageansatte fortalte om foreldre som leverte sine barn i pysjamas eller det som verre er, kun fordi de ikke orket å ta den kampen om morgenen. Men, det er bare det beste eksemplet på hvor dette samfunnet er på vei, for da jeg var ung ville barnehagen sendt bekymringsmelding dersom et barn kom i pysjamas mens, i dagens samfunn er dette ansett som greit mens det å kjefte på barna ikke er greit.

Jeg er helt enig i at fysisk vold og fysiske avstraffelser skal tas tak i men, la nå oss foreldre få lov til å snakke til våre barn på den måten vi ønsker, uten at du trenger å ringe til barnevernet av den grunn. Barnevernet er der av en enkel grunn, den skal støtte og redde barn som trenger det og da er det ikke nødvendig å misbruke deres tjenester ved å ringe inn dersom du hører noen kjefter på barna sine.

Det var min lille utblåsning en søndagskveld, ha en fin dag videree!

Hvis jeg hadde vunnet i lotto, ja da..

Man hører det overalt, uansett hvor man befinner seg. Jeg snakker selvfølgelig om folk som sitter og fantaserer og planlegger et helt liv ut ifra den lottogevinsten de kanskje men, mest sannsynlig aldri kommer til å vinne.

Hvis jeg hadde vunnet i lotto, ja, da skulle jeg slettet all gjeld.

Hvis jeg hadde vunnet i lotto, ja, da skulle jeg kjøpt meg nytt hus ute på landet.

Hvis jeg hadde vunnet i lotto, ja, da skulle jeg kjøpt meg ny bil.

Hvis jeg hadde vunnet i lotto, ja, da skulle jeg gitt bort en del, jeg hadde klart meg fint med en million.

Hvis jeg hadde vunnet i lotto, ja, da skulle jeg reist langt vekk og tatt med hele familien.

Men, før du fortsetter her nå, spiller du mye lotto eller?

Jeg nei, spiller aldri jeg. Man vinner jo aldri på sånt gjør man vel.

Jeg tror nettopp jeg har kommet opp med medisinen til alle dere som sliter med small talk, for er det et spørsmål du kan stille et hvilket som helst menneske og få et svar som varer i minst 5 minutter, så er det hva de ville brukt pengene til dersom de hadde vunnet i lotto.

Tulla og Bable - Nattafortellingen

Som vi kunne lese i forrige avsnitt var det klart for første øvelse i skoleforestillingen, etter at Tulla hadde store problemer med å finne troll stemmen, var det kun Bable som kunne redde henne. Ville han trosse alle sine tanker om å ikke prate foran mennesker igjen, eller ville han holde seg helt stille. Brølet var en god intensjon på hva han valgte og nå var det viktigere enn noen gang å holde på hemmeligheten.

Tulla og Bable ? Nattafortellingen

Etter en lang dag med øvelser i gymsalen var det endelig kvelden for lille Tulla og Bable, de hadde nettopp gitt nattakos til foreldrene og var i ferd med å pakke seg under den hvite dyna i sengen til Tulla. Omgitt av bamser og leker var det Bable som fikk hedersplassen også i natt, han lå som vanlig i armkroken til Tulla og du kunne se det på de andre bamsene at de var misunnelige på Bable.

«Bable?» spurte Tulla.

«Ja» svarte bable mens han fulførte gjespen sin.

«Kan ikke du fortelle meg om din tid på sirkuset i Moskva nå» spurte Tulla nysgjerrig.

«Orker du det nå da, det begynner jo å bli sent» svarte Bable.

«Ja, fortell, fortell» sa Tulla mens hun smilte fra øret til øret.

Det var tilbake i 2008, starter Bable. Jeg hadde nettopp blitt borte fra min beste venn, den lille jenta som eide meg den gangen klarte å glemme meg igjen på toget til Russland og jeg visste rett og slett ikke hva jeg skulle gjøre. Så midt på natten, da alle passasjerene lå og sov kjappet jeg meg gjennom gangen på toget, fant et åpent vindu og deretter hoppet jeg ut mens jeg lukket øynene.

Jeg landet perfekt på perrongen, tydeligvis hadde vi kommet oss til Moskva og jeg ble liggende en stund til alle personene hadde forlatt perrongen. Akkurat i det jeg skulle til å reise meg kom det en gjeng med sjonglører fra det lokale sirkuset i byen, de så meg ligge der forlatt på perrongen og de plukket meg til slutt opp. Ikke for å ta meg med men, heller for å leke med meg. De kastet meg opp i luften flere ganger.

«Ble du ikke svimmel da Bable? Spør Tulla nysgjerrig.

Om jeg ble svimmel jo, jeg ble så svimmel at jeg til slutt måtte rope at nå var det nok. Da stoppet de fort opp, de kikket rart på meg og akkurat som deg ble de overrasket over at jeg kunne snakke. De snakket seg imellom og uten å spørre meg ble jeg bare tatt med til sirkuset der de jobbet, jeg kunne høre de snakket til direktøren på sirkuset om den nye hovedattraksjonen, nemlig en bamse som kunne snakke.

Først da skjønte jeg at det var meg de snakket om, jeg kjente pelsen reiste seg på ryggen og jeg følte ikke at jeg var klar for dette i det hele tatt. Det eneste jeg ville var å komme tilbake til den lille jenta som hadde eid meg tidligere. Slik ble det altså ikke, men, siden sirkusdirektøren ikke trodde helt på dem, hadde jeg nå en mulighet til å slippe unna, trodde jeg. For jeg svarte ikke når de ville ha meg til å snakke.

«Lot de deg gå da?» spurte Tulla videre.

Å, nei. Absolutt ikke. Sirkusdirektøren sa de kunne kaste meg inn til løvene, for en slik ubrukelig bamse hadde ikke noe å gjøre på hans sirkus. Først da skjønte jeg at det stod mellom liv og død, så jeg valgte å starte og prate. Sirkusdirektøren var fra seg av glede og han sendte bud ut til hele byen om at alle måtte komme å se på den snakkende bamsen i neste forestilling. Og slik gikk det til at jeg kom til sirkuset i Moskva, avsluttet Bable.

Tulla hadde nemlig sovnet allerede, dermed måtte Bable vente til neste dag med å fortelle henne resten av historien. Bable la seg så til rette, han kastet et blikk på Tulla og sa God natt.

Jeg har fått meg ny jobb.

Jeg har vært så heldig å bli tilbudt drømmejobben over alle drømmejobber, den er kanskje ikke like godt betalt som den jobben jeg allerede har, den er kanskje ikke like fleksibel som den jobben jeg har men, den tilbyr nattevakter uten noen form for betaling og det kan man ikke si nei til, føler jeg da hver fall.

For på Pappa`s melkesentral jobber vi hardt for å tilfredsstille dine ønsker og behov, hos oss er alltid kunden i sentrum og bestiller du hos oss leverer vi raskt og enkelt på sengekanten før du rekker å si morsmelkerstatning. Riktignok er det en stund til noen av våre kunder klarer å si det men, det er greit med et slagord som er enkelt å opprettholde dersom nattevakten skulle være i det tøffeste laget.

Hos pappa`s melkesentral setter vi alltid kundens helse i førersetet, vi har førsteklasses kasseroller som koker og steriliserer all vår emballasje. Dette for at kunden skal føle seg trygg på at våre produkter er de beste og ikke minst for at vi skal unngå erstatningskrav eller lignende som følge av kjente barnesykdommer som kolikk eller det som verre er.

Hos oss er vi kjent for vår gode kundeservice, selv om vi sjeldent møter forståelse for litt forsinkelser er dette noe vi ser på med et smil. For våre ansatte, eller jeg da. Er blitt godt vant med høye rop, desperat gråt eller intens hyling som følge av våre forsinkelser. Uansett hvor mye klager vi måtte få, er vår visjon og alltid være raskere enn NSB og så langt ligger vi et stykke foran skjema, så vi ser oss fornøyde.

Vi jobber stadig med å fornye oss, så den siste tiden har vi innført en nyhet til alle våre kunder. Det vil si, for første gang tenker vi ikke på selve kundens behov men, heller på familien til kunden. Ved å innføre kaffeavtalen har vi mottatt mange hyggelig tilbakemeldinger, her får nemlig alle av kundens familiemedlemmer servert en nytraktet kopp kaffe som serveres med selve bestillingen til kunden.

Til de av dere som nå tenker at dette høres ut som en fantastisk tjeneste, kan jeg berolige dere med at vi er her for å hjelpe. Vi tar derimot ikke bankkort, heller ikke vipps og skal jeg være helt ærlig tar vi ikke betaling for denne tjenesten i det hele tatt.

Du kan bestille alle våre produkter på www.pappasmelkesentral.no

En romantisk date!

En date kan være litt som en audition på Norske Talenter, du har fått din tilmålte tid til å imponere de du er der for å underholde og er det ikke godt nok blir du sendt på hodet og ræva ut igjen av lokalet.

Jeg hadde forberedt meg i en hel uke, jeg hadde alle planene klare og jeg følte meg trygg på at jeg kom til å komme meg igjennom nåløyet på første forsøk. For meg handler nemlig en koselig date om å ha en god film på tv-en, litt smågodt i skålen og selvfølgelig vin som kronen på verket. I denne sammenhengen funket både smågodt og vin dårlig men, Troika til far og morsmelkerstatning til min date var løsningen.

For i går fikk jeg nemlig lov til å gå på date med ei lita jente jeg nettopp er blitt kjent med, hun får meg til å smile, hun får meg til å le og jeg kjente virkelig nervene var i helspenn før hun skulle komme. Filmvalget var gjort allerede for 10 år siden, for Titanic er filmen jeg har brukt for å forføre alle mine dater opp igjennom og denne gangen skulle ikke være noe annerledes fra tidligere.

For det er noe med den fløyelsmyke huden til Kate og det perfekte håret til Jack som fenger meg. Når de står det på gelenderet på båten, holder rundt hverandre og bare lar vinden ta håret deres kjenner jeg en indre glede i kroppen og jeg sliter med å stå oppreist da jeg blir helt mo i knærne.

Men, nok om både filmvalg og kjærlighetsklisjeer, her er bildet som oppsummerer daten på en fantastisk måte:

Filmen var helt OK den pappa men, jeg syntes det var mye morsommere å bare se på deg jeg.

Dette fikk Carine av meg på Valentines Day

Kjærligheten blomstrer, handelsstanden jubler men, fra meg fikk dere ikke en krone i år.

Merk deg dagen først som sist, 14 februar er dagen alle menn bør markere med rødt i kalenderen, for glemmer du kjærlighetens dag kan det virkelig bety slutten. Dette er dagen der du kan vise din kjærlighet ovenfor din partner, dette er dagen hvor alt er lagt til rette for frierier men, det er også en dag handelsstanden vet å utnytte seg av. Det er her de tjener sine sårt tiltrengte kroner før neste års julebord.

De serverer flotte blomsteroppsatser i blomsterbutikkene, de serverer syngende kort i bokhandlene og de serverer sølv, gull og diamanter hos gullsmeden. Alt er blåst opp i store plakater, slik at nettopp du skal huske på denne dagen. Kan ikke huske å ha sett Meny og Rema 1000 blåse opp store plakater med halv pris på biff en snau måned senere, under Biff & Blowjob dagen og derfor bestemte jeg meg for å ikke legge igjen ei eneste krone hos handelsstanden i år.

Allikevel vil jeg si det var mer kjærlighet i det jeg gjorde, det var vel gjennomtenkt og ikke for å skryte men, det var ganske bra gjennomført også. Det eneste jeg trengte var penn, saks og fargeblyanter, dette var suksessoppskriften på et hjertekort og en meget enkel men, allikevel flott bukett med blomster. En såkalt singel bukett, med en enkel rose som erklærte min kjærlighet ovenfor min kjæreste.

Om hun ble glad? Gjet om da, hun bare elsket det og det er ikke så veldig rart dersom du ser dette resultatet her:

 

Jeg er nødt til å komme meg vekk.

Det å bli kjent igjen på gaten kan være både hyggelig og slitsomt, misforstå meg rett, det er ikke sånn at jeg er veldig plaget av dette men, det har vært en større pågang av dette den siste tiden enn tidligere.

Jeg har alltid sagt at jeg blogger for min egen del, for bloggen har på en måte vært mitt fristed i hverdagen. Den siste tiden er det tydeligvis flere som har fått opp øynene for min blogg og det hele toppet seg da aviser over hele verden ville ha en bit av historien rundt min datters navn. Plutselig var jeg et kjent fjes for mange der ute, plutselig var det mange som hadde meninger om meg og plutselig var mitt lille fristed blitt en kafe, der både elskere og hatere møttes for å diskutere meg og mine valg.

Det var en absurd følelse at så mange mennesker kunne engasjere seg i meg og mitt liv, den første tiden var jeg relativt uberørt av dette. Flere kom bort til meg på gaten og hyllet vårt navnevalg, mange kom bort med støtteerklæringer mot alt hatet vi som familie mottok og noen ytterst få kom med kommentarer av det litt mindre hyggelige slaget. Det sies at det kreves 10 positive kommentarer for å veie opp for en negativ kommentar og akkurat den følelsen har jeg kjent litt på i det siste.

Jeg har kjent et behov for å være alene, jeg har mistet kontrollen over mine egne tanker og nå trenger jeg å komme meg vekk fra dette. Jeg trenger å få ladet batteriene helt opp igjen, jeg trenger å finne meg selv igjen og jeg trenger å føle på gleden over å ha blitt pappa for aller første gang. Jeg har nå i samråd med flere tatt et valg om å rømme vekk fra denne hverdagen en liten periode, jeg tar med meg min kjæreste og min nydelige datter på en ukes tur vekk fra alt kjas og mas.

Hvor vi velger å reise er ingen tilfeldighet og jeg kan si så mye som at dette er et sted jeg garantert finner roen, et sted jeg garantert får ladet batteriene og et sted jeg garantert får muligheten til å kjenne på gleden over å ha blitt pappa. Denne uken skal familien være i fokus, bloggen er ferdig for hele uken og det er kun publiseringen av innlegg som gjenstår. Jeg håper virkelig dette kan være balsam for min slitne sjel og at jeg kommer hjem igjen med masser av overskudd og glede i kroppen.

I hvilke tilfeller er det greit med abort?

Abort ja, det er nok en diskusjon vi aldri kommer til å finne en fasit på.

For i mange tilfeller kan abort være en god løsning for folk flest, dersom man er i en situasjon i livet der det ikke er forsvarlig å få barn, dersom man er utsatt for overgrep og blir gravid eller rett og slett dersom mor eller barn vil ta skade av å fullføre graviditeten. Allikevel er det mange som mener at abort er blitt en misbrukt gode i dette landet og flere og flere mennesker blir fratatt sitt liv som følge av dette.

For vi har alle retten på et liv, selv om man kan si at et foster ikke har like mye verdi som et menneske, er det mulig å diskutere hva som er gode grunner til abort og hva som ikke er gode grunner til abort. Derfor spør jeg dere alle sammen i dag, i hvilke tilfeller er det greit å ta abort eller er det ikke greit, uansett årsak?

Gi meg gjerne et svar i kommentarfeltet 😊

Det er tid for sex igjen!

Sex ja, det er et ord og en handling jeg nesten hadde helt glemt hva var.

Jeg ble fortalt at det kunne gå lang tid før jeg skulle få oppleve en tur til paradis neste gang men, det tok faktisk ikke mer enn 4 uker før jeg klarte å få min kjæreste til å riste av glede og rope ut de herlige strofer av: «Oh my God, det var helt nydelig»

For i går skjedde det altså, det jeg hadde mistet troen på at noen gang kom til å skje igjen. Selv om jeg kanskje ikke hadde trengt å blogge om dette, liker jeg å leve opp til mitt motto om å dokumentere alle de store begivenhetene i mitt liv og dette var definitivt en av disse. Det var langt ifra planlagt og det var enda lengre ifra de tankene jeg hadde i hodet men, når noe føles så riktig er det bare å kline til.

Det nærmet seg leggetid her i huset, jeg kunne høre min kjæreste skru av dusjen og i det jeg entret baderommet med loffen i hånda var det noen tanker som gikk igjennom hodet på meg. Ja, da ikke tenk så koffert nå da, jeg snakker selvfølgelig om loffe skiven med nugatti på. Det var en evighet siden jeg hadde hatt en slik utsikt sist og jeg tenkte først at det kunne være i tidligste laget å forsøke seg.

Men, når Spotify bestemte seg for å spille de lette toner av Rasmus Seebach, ja da vet jeg at min kjæreste alltid er i humør, hun simpelthen elsker Rasmus Seebach. Når dufter av sitron, honning og kokos i tillegg fyller rommet, ja da er jeg vanskelig å stoppe. Jeg gikk bort til henne, tok et godt tak rundt livet og sammen danset vi inn på soverommet. Jeg var klar for å gi henne godbiten som allerede var klar.

Jeg hadde ventet i evigheter på dette øyeblikket, jeg hadde lett etter den rette anledningen og alle signaler tydet på at det nå var på tide å sette inn støtet. «Oh my god, det var helt nydelig» hylte min kjæreste ut i det hun la seg på ryggen og øynene startet å svirre mot veggen, dette har jeg virkelig savnet fortsatte hun mens jeg følte meg mer og mer sikker på at jeg hadde angrepet til rett tid.

For i sengen lå byttet, med sin første snus etter fødselen. Det er tydelig at det man har savnet og blitt tvunget vekk i fra i 9 måneder blir satt pris på. Så til alle nybakte fedre der ute som har lyst til å imponere din kjæreste, glem klissete filmer i sofa kroken, glem den herlige middagen med biff og poteter, gi henne bare det hun har savnet mest i 9 måneder, enten det er reker, salami eller snus! Bare klin til.

Et siste tips, alle metaforer dere nå tolket som seksuelle, kan fremdeles vente noen uker. Legg loffen tilbake i brødboksen og la henne åpne den når hun selv er klar for ei lita skive.

I dag har vi vært hos hjertelegen med Ynwa Sofie

Det er på dager som dette man kan kjenne nervene fyller kroppen, spenningen er til å ta og føle på og derfor skal jeg i dag hoppe rett til poenget og gi dere svaret på dagens undersøkelse.

Ynwa Sofie er blitt helt frisk fra hjertefeilen legene oppdaget rett etter at hun ble født, det vil si at det fremdeles er et lite hull i hjertet hennes men, dette hullet er nå så lite at det ikke lenger er mulig å måle hvor stort det er. Som foreldre til denne lille skatten er det selvfølgelig verdens beste beskjed å få men, samtidig var det med en liten bismak vi kunne forlate hjerterommet.

For det er en spesiell følelse å skulle besøke hjerterommet på sykehuset, for rommet ligger helt innerst i en lang sykehusgang og ved første øyekast er det ikke mye som tyder på at man befinner seg på et sykehus. For gangene er fylt med flotte tegninger, malerier av kjente tegneseriefigurer og stoler i alle former og farger. Hjerterommet ligger nemlig i samme avdeling som barnesenteret.

Barnesenteret er avdelingen for barn med hjerte og kar sykdommer men, den huser også mange av de kreftsyke barna her i landet. Det er noe helt eget å bevege seg i disse gangene, for overalt kan man se barn som leker og koser seg men, man vet innerst inne at de er der for en grunn. For meg som syntes det er mer enn nok bare å være der i en halvtime, er det vanskelig å forestille seg de som må bo her.

For det som for meg er en hyggelig sykehusgang, er for noen mennesker der ute, hverdagen. Det er her de spiser sine måltider, det er her de sover og det er rett og slett her de bor. Selv skjønner nok ikke barna så mye men, foreldrene skjønner og det er lett å se at de bekymrer seg. Man kan se det på blikkene, kanskje har også de bare vært på en sjekk men, hvem vet hvilke resultater disse har fått.

Jeg skal innrømme at jeg var veldig glad og lettet over beskjeden vi fikk men, samtidig så ville jeg ikke slippe jubelen løs før jeg var kommet meg ut av sykehuset og inn i bilen. Jeg vil ikke stå der inne å juble og være glad, når jeg ikke vet hvilken situasjon disse andre foreldrene er i. Men, jeg er selvfølgelig kjempe glad for resultatene vi fikk under dagens undersøkelse og endelig kan vi si hun er helt frisk.

Jeg vil også skryte av sykehuset, som har lagt så til rette for de syke barna på denne avdelingen. Det er som å bevege seg i et veldig lite lekeland, det er masse leker, flotte farger og alt er lagt til rette for at oppholdet skal bli av det minnerike slaget.

Ja, jeg er sykemeldt.

Jeg kjenner jeg er evig takknemlig ovenfor alle dere fantastiske lesere her på bloggen, for etter søndagens innlegg på bloggen har det haglet inn med positive meldinger og støtteerklæringer.

For det er som mange av dere tolket mitt innlegg på søndag, kroppen har fått nok og jeg har møtt den såkalte veggen, igjen. Jeg sier igjen, for som de fleste av dere kjenner til var jeg igjennom akkurat samme runde for noen år tilbake. Den gang var jeg helt uvitende til hva som skjedde med kroppen, jeg lyttet ikke til signalene den ga meg og det endte med en to år lang kamp mot angst og depresjoner.

Jeg hadde ikke engang hørt om angst på denne tiden og depresjoner var noe som bare kunne ramme andre. Jeg levde i den tro at det måtte skje noe forferdelig i et menneskes liv for at depresjonen kunne ramme, aldri før har jeg tatt mer feil enn jeg gjorde den gangen. For som jeg har fortalt dere tidligere hadde jeg alt jeg ønsket meg den gangen, det var ingen ting som trigget angsten men, allikevel kom den.

Denne gangen er jeg derimot klar over hva angst og depresjoner innebærer, jeg vet at en enkelt person ikke klarer å kjempe denne kampen alene og derfor ønsker jeg å være åpen fra dag en om hvordan det står til i skrotten til denne pappabloggeren. Uansett hvor trist det måtte høres ut, håper jeg at min sykdom kan være med på å hjelpe andre, ved at jeg er et ansikt, en stemme og en venn i kampen mot angst.

Det er mange som mener at det eneste som hjelper mot angst og depresjoner er å komme seg ut, presse seg selv eller faktisk bare starte å trene. Jeg også mener det er bra å komme seg ut, jeg også mener det er bra og trene men, det er så mye enklere sagt enn gjort dersom man ikke vet hvordan angsten kjennes på kroppen. Derfor har jeg nå gått ut i full sykemelding, jeg liker det ikke men, noen ganger må man tenke på seg selv og egen helse.

Det er ikke sånn at jeg ikke kommer til å blogge videre, jeg kommer kanskje til å blogge enda mer enn tidligere. For er det en ting jeg har lært meg fra forrige gang, er det at det er viktig å få tømt tankene. Enten man snakker med noen eller om man skriver det ned, så vil det være en god medisin i kampen mot angst. Derfor håper jeg at ikke folk stiller spørsmålstegn ved at jeg fortsatt blogger selv om jeg er sykemeldt.

Jeg håper du vil hjelpe meg i kampen, akkurat som jeg er her for deg om du sliter.

Er det greit å stoppe melketilførselen, slik at man slipper amming?

Det er vel som å banne i kirken når jeg sier at vi har gitt flaske siden dag en men, er det ikke bedre at barnet får i seg noe mat enn å ikke få i seg mat i det hele tatt.

Jeg skal være helt ærlig med dere, jeg har ingen erfaring med amming. Min kjæreste har to barn fra et tidligere forhold og med disse har ikke amming funket i det hele tatt, derfor tok vi et tidlig valg denne gangen om å ikke forsøke å amme i det hele tatt. VI tok piller for å stoppe melketilførselen og satte i gang med flasker fra dag en. Dette er veldig greit for meg, da jeg kan hjelpe mer til med hun lille.

Jeg respekterer de som allikevel vil prøve, jeg respekterer de som ikke vil prøve men, jeg har forstått at det er mange meninger om dette der ute. Spesielt på sykehusene har dette vært et stort tema, skal de fortsette og presse folk til å prøve eller skal de la det ligge å respektere valget til hver enkelt mor. Vi har allikevel tatt et valg og det står jeg inne for men, hva tenker dere om denne saken?

Er det greit å stoppe melketilførselen, slik at man slipper amming? 😊

Vi har vært borte fra Ynwa Sofie for første gang.

Etter fem herlige uker med vår lille skatt, var det tid for oss å bare være kjærester, for en dag.

Det er ekstremt hyggelig med bleieskift, koking av flasker og barnegråt men, det er viktig å ikke glemme å være kjærester oppe i det hele. Så når to foreldre som ikke har hatt barnefri på evigheter, finner ut at de virkelig skal slå på stortrommen og bare ha det skikkelig koselig sammen, er det ikke vanskelig å velge seg en destinasjon som bare oser av kjærlighet, romantikk og elskovslyst.

Man trenger ikke å være brøk regner for å finne ut av hvilken by jeg prater om her nå, jeg snakker om byen som er kjent for sin lidenskap, sine kjærlighetshistorier og som byen som rennes over av romantikk, jeg snakker selvfølgelig om Strømstad. For du trenger ikke lete lenge for å finne likesinnede personer om bord på Fjordline, det er litt som foreldrenes russefeiring ute på det blå hav mellom Norge og Sverige.

Det er stedet der foreldre driter i alt av regler, om så bare for noen timer. Man kan endelig gjøre det man ikke kan med barna til stedet, man kan for eksempel snike i køen i tax-free`en og man kan bringe med seg en ekstra liter med brennevin inn i Sverige og det uten å måtte tenke på konsekvenser i det hele tatt. Hvert fall ikke før båten legger til kai og man sitter som en tenåring i tannlegestolen og skjelver til man har passert tollen.

Jeg hadde bestemt meg for å være skikkelig gæren denne turen, for første gang på lenge skulle jeg ikke tenke på flaske koking, bleieskift eller barnegråt i det hele tatt. Ingen skulle få ta fra meg denne frihetsfølelsen med det første nei, eller skulle jeg bli min egen største fiende denne dagen? For selv ikke sprudlende viner og spenstige flasker klarte å rive meg vekk fra tankene om hvordan barnet hadde det hjemme.

Jeg stolte fullt og helt på farmor selvfølgelig men, her gikk det mer på savnet av denne lille. Hvordan har hun det nå da, hvordan går det nå da og hva gjør hun nå da fylte hodet mitt med tanker. Ikke før jeg hadde tømt hele kontaktkortet mitt klarte jeg å la telefonen ligge, jeg hadde belaget meg på lite ringing så jeg angret bittert for at jeg kun valgte et kontantkort på 150 kroner før denne turen.

Så for meg ble dette litt som en mislykket russefeiring, du vet år det går opp for deg at festen tar helt av men, du har ikke klart å få i deg nok alkohol ennå. Når vennene dine danser pole dance opp etter lyktestolper og du bare står der å ser på dem med håpløse blikk. Litt den følelsen hadde jeg om bord i båten, da alle de andre foreldrene stupet kråke i ballrommet så smuglerspriten sprutet utover gulvet, satt jeg igjen på dekk og bare tenkte over hvordan lille Ynwa Sofie hadde det.

Det er ikke bare, bare og være borte fra barna sine, si.

Hva er perfekt aldersforskjell mellom barna?

Jo, da. For all del, det kan godt hende vi skal ha flere barn men, ikke akkurat nå.

Det er en merkelig følelse, det er ikke mer enn 5 uker siden den lille kom til verden og allerede nå begynner folk å spørre om når vi tenker å få nestemann. Det er viktig at det ikke går for lenge i mellom dem vet du, det er greit å bare få det unnagjort nå som dere er i gang og det er jo så koselig med barn i den alderen er setninger jeg ofte møter. Å, jo da, det kan hende vi skal ha flere barn men, ikke nå.

Kanskje vil vi få et nytt barn om 2 år, kanskje får vi et nytt barn om 5 år og kanskje får vi ikke flere barn i det hele tatt. Det er det ingen som vet, det er tross alt tre barn i huset her nå allerede, så akkurat nå føler jeg at det holder. Men, jeg utelukker ikke å få flere barn i det hele tatt, for dette er virkelig en nydelig tid og jeg elsker hvert eneste minutt av det. Men, hva er egentlig den perfekte aldersforskjellen?

Jeg ser ofte at det er 3 år imellom barna, det er tre år mellom meg og min søster, det er 3 år mellom min kjæreste og hennes bror og det er også 3 år mellom barna her i huset. Finnes det noen fasit? Nei, jeg tror ikke det men, va ser du på som den perfekte aldersforskjellen når det kommer til barn?

Jeg elsket likes men, nå får jeg angst av det jeg en gang elsket.

Da jeg startet å blogge, var bloggen en form for medisin for meg. Jeg hadde i en lengre periode slitt med angst og depresjoner og for første gang klarte jeg å dele mine tanker ved å skrive dem ned på bloggen. Jeg kjente en glede ved det å blogge, jeg følte støtte for hvert eneste liker klikk og jeg følte jeg klarte å ta tilbake livet ved hjelp av bloggen. Jeg trodde jeg var alene om alle disse mørke tankene men, der ute møtte jeg mange av dere som sliter med akkurat det samme som jeg gjorde.

Jeg likte liker klikkene, jeg følte de ga meg en bekreftelse på at det jeg gjorde var godt nok. Jeg hadde aldri noen planer om å skulle bli kjent, for meg handlet dette om å finne et prosjekt her i livet som jeg kunne fullføre. For gjennom hele mitt liv har jeg skuffet meg selv og andre rundt meg, jeg har aldri klart å fullføre noe av det jeg har startet på og endelig hadde jeg funnet et prosjekt jeg hadde troen på og som jeg mestret. Alle liker klikkene var bekreftelsene på at det jeg gjorde var rett.

Helt frem til nå har bloggen vært en eneste stor suksess historie for min del men, for to uker siden startet det som skulle få meg til å tvile på meg selv igjen. For etter å ha delt et innlegg om navnet til min datter kokte det bokstavelig talt over, det startet som en morsom greie da aviser over hele landet ringte meg for intervjuer. Jeg følte en glede over å kunne formidle til hele verden at jeg hadde blitt far og selv om jeg hadde ventet meg noen reaksjoner på dette, gikk dette langt over styr.

Der jeg tidligere elsket hver gang det kom opp et varsel på telefonen, er jeg nå fylt av frykt og angst for nettopp det samme. Jeg er livredd for hvilke kommentarer som nå skal møte meg, jeg er redd for at noen igjen har kommet med trusler og velger ofte å bare skru av telefonen for å finne min indre ro. Verst av alt er nok det at jeg har isolert meg mer og mer inne den siste tiden, jeg liker ikke å bevege meg ute i fare for å møte på noen som ønsker å prate med meg og dette skremmer meg veldig.

I flere år har jeg brukt bloggen som medisin og nå er effekten av medisinen i ferd med å slutte å virke. Skal jeg virkelig la disse idiotene ødelegge nok et prosjekt for meg, skal jeg igjen måtte se meg selv i speilet på morgenen og si, du klarte ikke å fullføre dette heller? Nei, absolutt ikke, jeg skal reise meg igjen og jeg skal bruke bloggen som medisin også denne gangen. Jeg skal skrive tekster som gleder, tekster som folk kan kjenne seg igjen i og ikke minst skal jeg skrive tekster som gleder meg selv.

Helt sjanseløs uten deg!

For meg er det helt unødvendig med en morsdag, vi burde ha feiret morsdag hver eneste dag hele året og personlig føler jeg at ikke en dag i året er nok til å vise dere hvor mye dere betyr for oss rundt dere!

Jeg har ikke en gang turt å tenke tanken på hvordan jeg ville klart meg som alenepappa her i livet men, om jeg skal stikke fingeren i været å kjenne etter, så tror jeg det ville gått til helvete. For alt føles så naturlig når du gjør det, der jeg hadde trengt HMS systemer og timevis med risikovurdering, er du på pletten med en eneste gang å fikser opp som om det skulle vært den mest naturlige ting i hele verden.

Det er ikke det at jeg forsøker å gjøre en dårlig jobb, det er bare det at hjernen min ikke er skrudd sammen på samme måte som din. For der du husker på å vanne planter, tørke støv fra lampeskjermene og lage matpakke til ungene, har jeg nok med å sørge for å ta på meg to like sokker, sørge for at t skjorten ikke er på vranga og at skoene er satt på rett fot, slik at det ikke gnager så innmari når jeg går.

Du har den egenskapen å bare få ting gjort, det er ikke alt du gjør jeg legger merke til men, jeg skjønner innerst inne hvem som har ansvaret når nytt tøy plutselig ligger brettet i skapet med herlige dufter av lavendel. For ikke å snakke om kopper og kar som står strødd på benken, når det står glinsende rent i skapet dagen etterpå, har jeg den siste tiden lært meg at det ikke er en illusjon av en magisk handling.

For når barna er sultne, ja da har du maten klar. Når jeg er sliten, har du alltid en armkrok å hvile i og når barna er lei seg har du alltid en trøstende kommentar på lur. Du bare gjør oppgaven og hopper videre til neste oppgave på programmet. Du forventer ikke klapp på skulderen, applaus eller stående ovasjoner for jobben du gjør men, jeg derimot krever heltestatus eller en statue utenfor huset dersom jeg gjør noe.

Sånn er det faktisk hver eneste gang jeg skal gjøre noe her hjemme, jeg er som alle andre menn og utsetter det selvfølgelig i det lengste men, så fort det er gjort forventer jeg et klapp på skulderen og tale rundt middagsbordet for jobben jeg har lagt ned denne dagen. Du krever aldri noe sånt, du forventer ikke klapp på skulderen, heltestatus eller en statue utenfor huset. Nei, du bare gjør det du.

Jeg lurer veldig på hvordan dette livet skulle vært uten deg, jeg syntes det er vanskelig nok i seg selv når vi er to som passer på disse barna og tanken på å klare alt det du gjør uten deg er for meg et mysterium. Heldigvis er jeg så heldig å ha deg i mitt liv, barna er så utrolig lykkelige som har seg i ditt liv og jeg syntes det er vanskelig å gi deg skryt som fortjent med bare en dag i året å gjøre dette på.

Hver dag burde vært en morsdag, en dag hvor vi hyllet mødrenes innsats i hverdagen og egentlig burde alle mødre fått sitt eget parti. For er det noen som hadde klart å styre landet i den perfekte retningen så er det dere kvinner, selv mens dere ammer, skifter bleier og vugger barna i søvn på en og samme tid.

Har du en mor i ditt liv som du ikke klarer deg foruten? La hun få høre det i kommentarfeltet under!

Derfor ble det ikke noe God Morgen Norge på meg!

Jeg vet at mange av dere har lurt på dette og nå tar jeg dere med bak kulissene og gir dere sannheten.

Det hele startet som en helt vanlig mandag, jeg satt og jobbet med bloggen da telefonen ringte. På skjermen lyste det opp «God Morgen Norge», dette var helt i henhold til avtalen vi hadde og jeg svarte telefonen uten en enste bekymring. Jeg hørte med en gang at noe ikke var som det skulle, den hyggelige damen i andre enden hadde nettopp tatt telefonen hun hadde gruet seg til å ta.. Å her er saken..

Tv2 og God Morgen Norge hadde mottatt utallige bekymringsmeldinger, meldingene gikk ut på at det ikke ville være en god løsning å ha meg i studioet. Grunnen til dette var at jeg kun ville være gjest for å fremme meg selv enda mer, jeg ville utnytte situasjonen med min egen datter til å få en enda større kjendisstatus og kort fortalt kan man si at hatet vi som familie har mottatt den siste tiden var årsaken.

Ikke fordi at Tv2 mente det ville være uforsvarlig å være der, nei, her gikk det på at Tv2 måtte gjennomgå alle meldingene som hadde kommet inn for å finne ut om det var noe hold i dem. Sånn med en gang følte jeg meg sviktet av Tv2 og God Morgen Norge, jeg følte at de tok haterne sin side ved å stille tvil rundt mine intensjoner. Planen var å snakke om alle disse meldingene og nå trodde de på dem selv?

Jeg kjente det kokte inne meg der og da, jeg følte at hele verden motarbeidet meg og oss som familie men, ved nærmere ettertanke skjønte jeg at dette var noe Tv2 måtte gjøre. For hadde jeg kommet i studio for å melke situasjonen, hadde jeg også stilt meg kritisk til å ha meg selv som gjest men, for min del handlet det om å sette lys på hvordan folk oppfører seg bak et tastatur og kjempe mot nettmobbing.

Senere samme kveld ble jeg på ny kontaktet av Tv2, de hadde tatt en vurdering og kunne ikke se at jeg hadde noen intensjoner ved mitt besøk. Sjefene i God Morgen Norge er nå på saken og det vil fortløpende bli tatt en vurdering om dette er noe de ønsker å ta opp i studioet på nytt eller ikke. Så enn så lenge har jeg ingen avklaring på dette men, jeg kommer selvfølgelig tilbake til dette også.

Takk for all støtte i denne tiden 😊

Foto: Håvard Solem, TV 2.

Jeg bare følte for det!

Jeg tok meg en guttetur denne helgen, bare fordi jeg følte for det!

Jeg havnet i Hemsedal denne helgen, bare fordi jeg følte for det!

Jeg skulle drikke meg full denne helgen, bare fordi jeg følte for det.

Gutta ville se meg i bakken, jeg lot meg allikevel ikke presse, jeg bare følte for det.

Aldri stått på ski, så det ble noen fall, ikke fordi jeg var dårlig, jeg bare følte for det.

Etter å ha brekt tre ribbein, dro jeg tilbake til hytta, bare fordi jeg følte for det.

Jeg drakk meg alt for full denne helgen, bare fordi jeg følte for det

Jeg tok på meg smokingen denne kvelden, bare fordi jeg følte for det.

Jeg danset meg til afterski denne helgen, bare fordi jeg følte for det.

Jeg forlot dansegulvet mitt i den feteste låten, bare fordi jeg følte for det.

Jeg stilte meg ute i snøen med rumpa bar, bare fordi jeg følte for det.

Alle spurte meg hvorfor jeg gjorde dette, svaret var veldig enkelt, jeg bare følte for det.

Etter å ha blitt for full, dro jeg hjem igjen til hytta, bare fordi jeg følte for det.

Det var ikke det at vakta kastet meg ut eller noe sånt, jeg bare følte for det.

Når jeg våknet i dag, måtte jeg bare spy. Ikke fordi jeg var fyllesyk, jeg bare følte for det.

Jeg kjørte derfor hjem igjen en dag før hjemreise, ikke fordi jeg var dårlig altså, jeg bare følte for det.

På vei hjem, satt jeg og hørte på Spotify listen min. Da kom jeg over er legendarisk sang, som bare oppsummerte hele min guttetur denne helgen. Siden jeg hørte den første gang har jeg bare spilt den om og om igjen hele veien hjem og det er ikke snakk om få timer altså.

Sjekk den ut du også, du finner linken her:

https://open.spotify.com/track/3QmKsIHOMU7OoUKW7SvSRY?si=nfCxYMbeSMGW_we733Iy3A

Tulla og Bable - Den første øvelsen

Til nå har vi lest at Bable ikke tørr å prate foran andre mennesker, i redsel for å bli sendt tilbake til sirkuset i Moskva. Så nå som Tulla trenger all hans hjelp, gjenstår det å se hvor gode venner de har blitt til nå. Vil Bable hjelpe henne, eller vil han holde seg taus?

Den første øvelsen.

Rektor Tønnesen har inntatt podiet, klar for å informere om hvordan disse øvelsene skal foregå fremover. I salen kan man høre mange barnestemmer snakker sammen, det er langt ifra stille mens rektor Tønnesen informerer og flere av barna påpeker at de syntes rektor Tønnesen er litt rar.

«Kremt, Kremt! Barn, jeg er rektor Tønnesen og i dag skal vi starte øvelsene» sier han oppglødd.

Det bryter ut et stort jubelbrøl i hele salen.

«Så i dag skal alle som spiller prinsesser bli med Frøken Snerpesen til gamlebygget» fortsetter han.

«Alle som skal spille dyr i denne forestillingen, blir med Herr Grevlingsrud til bomberommet»

«Å, helt til slutt, alle som skal være troll, blir igjen her i gymsalen med meg» avsluttet Tønnesen.

Barna løp som gale rundt i gymsalen, alle spurte alle om hvor de skulle og en etter en forlot de gymsalen. Igjen satt det tre barn, det var Tulla og to av guttene i klassen. Tulla klamret seg til Bable, hun hadde virkelig gruet seg til dette og nå var det ingen vei tilbake. Hun måtte finne frem den mørkeste stemmen hun hadde, for å overbevise Tønnesen om at hun var et godt troll i forestillingen.

«Kjære alle småtroll» sier rektor Tønnesen lattermildt.

«I dag skal vi trene på den rette stemmen, den mørke og flotte troll stemmen» fortsatte han.

«Vi er bare tre stykker, så dere går sammen alle tre og øver frem til jeg kommer tilbake» sier han.

De to andre guttene har virkelig funnet sin stemme, mens Tulla sliter fremdeles med å få den mørke og sinte stemmen. Guttene påpeker at hun må snakke mye mørkere, hun forteller dem at hun prøver så godt hun kan men, blir bare møtt av latter.

«Jeg er et mye bedre troll enn deg» sier den ene gutten til Tulla.

«Ja, men jeg prøver jo» sier Tulla.

«Du blir ikke så skummel med den teite bamsen der under armen» sier gutten videre.

«Han er ikke teit i det hele tatt, det er du som er teit» sier Tulla mens stemmen brast.

«Hva er det som foregår her da?» sier rektor Tønnesen når han kommer inn i gymsalen igjen.

«Det er bare Tulla som ikke klarer å være troll» sier den ene gutten.

«Det gjør jeg det så» sier tulla med gråtkvalt stemme.

«Så, så, her er vi alle venner, la oss nå få høre da, hvordan dere er som troll» sier Tønnesen.

En etter en forsøker guttene å lage den beste troll lyden, rektor Tønnesen nikker fornøyd over det han hører. Tulla sitter nervøs igjen, snart er det hennes tur og det eneste som kan redde henne nå er Bable.

«Ja, så var det din tur da Tulla» sier Tønnesen.

Tulle kremtet, pustet dypt og akkurat i det hun skulle til å lage sin lyd hvisket bable henne i øret. Lat som om du brøler nå så skal jeg forsøke å hjelpe deg, hvisket han. Tulla gjorde som Bable sa og med et fylte hele gymsalen seg med et enormt troll brøl, jeg er sikker på at de kunne høre det i mils omkrets og til og med rektor Tønnesen måtte rette litt på tupeen etter det brølet der.

«Veldig bra Tulla, veldig bra» sa rektor Tønnesen.

De andre guttene satt måpende å så på Tulla, de kunne ikke forstå hvordan Tulla plutselig hadde forandret sitt troll rop. De kikket på henne og forsøkte samtidig å lage et likt brøl selv men, til ingen nytte. Hvordan hun hadde fått det til, ja det blir en hemmelighet mellom Tulla og Bable.

På 1. Plass over Norges mest leste blogger!

Wow, hva annet kan jeg si enn tusen takk, tusen takk til alle dere flotte lesere der ute!

For hvem skulle tro at denne lille bygdegutten fra Svarstad, skulle ta steget opp for å spise kirsebær med de største bloggerne her i landet. Aldri før har vel ordtaket «Kom som julekvelden på kjerringa» passet bedre, jeg er fremdeles sjokkert og jeg klarer ikke skjule min glede.

For det var da jeg våknet i dag tidlig at jeg skjønte at noe hadde skjedd, jeg hadde over 100 varsler på sosiale medier, mailboksen var proppet full og på telefonen hadde jeg flere ubesvarte anrop. Det var forespørsler fra presse, det var forespørsler fra annonsører og det var en haug av meldinger fra mine nærmeste som ville gratulere meg med 1 plassen på blogglisten.

Jeg fikk følelsen av å endelig ha lyktes, endelig hadde noen lagt merke til det harde arbeide jeg hadde lagt ned og nå stod annonsørene i kø for å kaste produktene etter meg. Det er på slike dager jeg skulle ønske jeg likte kaffe, for det var litt av en jobb å gå igjennom alle disse forespørslene. Jeg gjorde et kjapt intervju med VG, jeg vurderte tilbudene opp og ned og jeg smilte meg igjennom hele mailboksen.

Etter å ha ligget å solet meg i glansen under dyna, spratt jeg opp for å fortelle hele huset om den store nyheten. Mest sannsynlig hadde de fått det med seg allerede men, jeg klarte ikke å styre jubelbrølet som fylte hele huset. Jeg kunne høre Ynwa Sofie starte å gråte, jeg kunne høre min kjæreste reagere men, størst inntrykk ga datteren her i huset meg.

Kent, hva er det du driver med, det er midt på natta også står du her på rommet mitt og roper at du er på første plass. Gå å legg deg igjen nå, klokken er jo bare 0415 og det er lørdag i tillegg. Jeg kjente armene mine falt sammen fra en jublende stilling, jeg kjente flauheten fylle ansiktet mitt og akkurat i det jeg snudde meg for å gå inn på rommet igjen kunne jeg høre datteren si de siste ord «Herregud, altså»

Nå trenger jeg hjelp mot disse søvnaktivitetene mine, er det noen som har tips eller råd til en som alt for ofte snakker og går i søvne?

Tips tas imot med stor takk 😊

Det spøker her! (Med videobevis)

Jeg må helt ærlig innrømme at jeg aldri har trodd på spøkelser men, den siste tiden har jeg virkelig startet å tvile på meg selv og mine tanker rundt dette. For det er helt klart uforklarlige situasjoner som skjer i dette huset for tiden, derfor satt jeg opp kameraer i huset og filmet hele dagen for å få svar.

Den siste tiden har det nemlig forsvunnet utallige gjenstander fra dette huset, det finnes heller ingen logisk forklaring på hvordan dette bare kan forsvinne. Derfor har jeg startet min egen etterforskning her i huset, med kameraer plassert i alle husets rom håpet jeg å få svar på det uforklarlige. Å, gjett om jeg fikk jackpot på første forsøk, alle mobilladerne ble funnet igjen og mine mistanker ble bekreftet på film.

Det sies at spøkelser eller gjenferd tiltrekkes av å tulle det til med elektrisitet, siden det i hovedsak eller egentlig utelukkende kun er mobilladere som er blitt borte her i huset var jeg ikke i tvil om hva dette kunne være. Hver eneste kveld når vi skal legge oss er mobilladeren borte fra plassen sin, jeg kan lete i flere timer uten at jeg finner dem igjen og nå skal jeg finne ut av hvor de er blitt av via kameraene.

Så for de av dere som ikke tror på spøkelser, sjekk ut denne så tror jeg nok du også endrer mening, slik som jeg måtte gjøre etter dette.

Filmen kan du se her:

 
Så skulle det altså vise seg at jeg kjente spøkelse bedre enn jeg trodde, for hvem andre kunne det være enn barna her i huset som hadde stukket av med mobilladerne. Kjent problem ikke sant?


 

Barnet må i barnehagen fra det er fem måneder, er det forsvarlig?i

Det er ikke alle foreldre som har mulighet til å gå hjemme med barnet sitt et helt år, det kan være skole, det kan være arbeid og det kan være helt andre årsaker som fører til dette men, er det greit?

For flere og flere barn starter tidligere og tidligere i barnehage, jeg har til og med hørt om barn helt ned i 4 måneder som har måttet starte i barnehage. Min datter er nå litt over en måned og for meg ville det vært helt utenkelig å sende henne i barnehage allerede om 3 måneder men, en ting er hva jeg tenker og føler, en annen ting er hva folk faktisk har mulighet til å gjøre også. Så hva mener du er rett alder?

Når er det forsvarlig å sende sitt barn i barnehagen?

Seriøst.. Er du gravid igjen?

En overraskelse kommer sjeldent alene skal bli mitt nye ordtak, for aldri har det passet bedre enn nå.

Det hadde vært en lang dag på jobb, jeg kjente hodepinen presset seg på og nå kunne jeg ikke vært mer glad for at arbeidsdagen var over. Vel hjemme, var det alt annet enn gjensynsglede som møtte meg, jeg kunne høre gråten presse seg ut igjennom vinduene allerede da jeg passerte Farris Bad og allerede nå visste jeg at hodepinen ikke kom til å bli borte med det første. Aldri før hadde jeg hatt mer riktig..

For hjemme var det ikke en varm geleklump med et lite smil om munnen som møtte meg, nei da, tvert imot, her var det vokalisten i Seigmenn med et utseende som sinnataggen i Frognerparken som møtte meg. Dessverre for min del var det ikke en liten intimkonsert denne dagen, for i dag hadde hun bestemt seg å spille på alle strengene og fullføre en fire timers konsert med skrik og skrål som jeg kaller det.

Da hun endelig roet seg ned, var jeg ikke vanskelig å be når sofaen ropte på meg. Aldri før har jeg følt en slik kjærlighet til sofaen, jeg tok den ene puten godt inntil magen og holdt rundt den som om det skulle være min egen kjæreste. Det var et øyeblikk jeg trodde at min kjæreste ble sjalu også, for hun var streng i blikket når hun kom og satt seg ved siden av meg. Hva hadde jeg gjort galt nå, jeg startet å tenke etter..

Nei, jeg hadde tatt oppvasken, jeg hadde kastet de skitne sokkene i kurven og jeg hadde kokt de flaskene som skulle kokes. Kunne det være at jeg hadde klådd litt vel mye på den puten da? Nei, svaret skulle treffe meg som bare orkanen Idar klarer, hardt og brutalt. For det min kjæreste skulle fortelle meg var at hun var gravid igjen, er du seriøs nå.. er du gravid igjen? Var min umiddelbare reaksjon..

Jeg ble liggende å bare tenke, det er greit det er koselig med barn altså men, dette var ikke den rette dagen å ta dette på. Jeg klarte ikke engang å svare når min samboer spurte meg spørsmål, jeg var helt apatisk og visste ikke helt hvor jeg skulle gjøre av meg akkurat nå. Det er greit jeg gjerne kan tenke meg flere barn altså men, ikke akkurat nå kanskje.. Min kjæreste spurte forsiktig:

«Hva tenker du da?»

«Kent, hva tenker du?»

«Hallo, Kent?»

«KENT; KENT; KENT»

«Har du tenkt til å sove der hele kvelden eller hva tenker du?

Å herregud, for første gang i livet måtte jeg klype meg selv i armen. Hadde dette bare vært en drøm, eller var det en drøm i drømmen? Jeg var helt borte, visste ikke hva jeg skulle tro men, min kjæreste kunne med glede meddele at det hele var en drøm, jeg hadde sovnet på sofaen etter mange timer med gråt. Aldri før har jeg vært mer glad for å drømme, for det er hyggelig med barn men, vi venter litt til da 😊

Er det greit å gi barna ris på rompa, selv i 2018?

Det var altså ikke mer enn en uttalelse fra den kjente artisten Kelly Clarkson som skulle til, debatten om hvordan man straffer barna var i gang og fremdeles finnes det foreldre som gir barna ris på rompa.

Jeg kjenner jeg begynner å bli gammel, når jeg har sett trender som Buffalo sko, H2O sandaler og ikke minst de lange tennis sokkene i sandalene komme tilbake. Men, at trenden om å gi barna ris på rompa skulle komme tilbake hadde jeg aldri trodd, så nå lurer jeg bare på når spanskrøret igjen skal komme tilbake på moten i skole sammenheng. Det er vel det eneste som mangler nå i denne gale verdenen.

For argumenter som at du ikke slår hardt og at barna lærer av dette fenger ikke meg og min tankegang, jeg mener det finnes mange bedre måter å straffe et barn på enn å måtte hive dem opp på fanget, dra ned buksen for så å gi den bare rumpen noen lette slag. Kanskje er det jeg som er utenfor her og ikke følger med på moderne oppdragelse eller så er det noen som ikke helt har kommet seg videre.

Derfor spør jeg selvfølgelig dere dette spørsmålet nå:

Er det greit å straffe barna sine med ris på rumpa? Selv om vi lever i 2018.

Burde jeg anmelde truslene?

Livet som blogger er ikke så glamorøst som det kan se ut, ting kan virkelig forandre seg i løpet av et brøkdelssekund og det har jeg virkelig fått kjenne på kroppen i løpet av de siste ukene.

Jeg er selvfølgelig ikke naiv, jeg har også fått med meg alt hatet bloggere møter i kommentarfeltet. Jeg har observert det, registrert det og akseptert det at jeg også vil kunne møte slike holdninger i kommentarfeltene. Jeg følte meg allikevel sikker på at mine tekster, mine formidlinger og mine meninger ikke ville skape en blest av hatkommentarer på lik linje med Anna Rasmussen eller Sophie Elise.

Så feil kunne jeg altså ta, den siste tiden har det strømmet på med hat meldinger i mine kommentarfelt og i min egen innboks. Alt hatet som går på meg som person tar jeg ikke så tungt, det er slikt som preller av meg relativt kjapt. Det er først når min familie og ikke minst mitt barn møter hatet at jeg ikke klarer å bare overse alt som kommer inn. Når det nå er gått over til trusler, ja, da må jeg ta et valg.

For er det riktig å la meldinger med trusler om voldtekt av min datter bare passere, er det riktig å la meldinger om hvor stygg min datter er bare passere eller er det greit å la meldinger om at hele min familie fortjener en dødelig kreftdiagnose passere som om ingen ting har skjedd. Jeg syntes det er vanskelig å vite hva jeg skal gjøre, mange sier jeg må overse det og andre sier jeg må anmelde dette.

Skal jeg som blogger måtte være så tykkhudet at jeg bare lar dette passere, eller er dette såpass stygge trusler at selv om jeg har bedt om det selv, burde reagere på dette å anmelde det hele?

Hva mener du jeg burde gjøre?

Er det greit å sterilisere seg, uansett alder?

Det virker nesten som om det er blitt en trend i dagens samfunn og sterilisere seg..

Jeg kjenner jeg blir trist i hjertet mitt når jeg leser at unge fruktbare kvinner steriliserer seg, ikke at jeg har noe med det eller et ønske om å befrukte dem men, hvordan kan en jente på 23 år være helt sikker på at hun aldri ønsker seg et barn? Jeg personlig ser på det å sterilisere seg som en egoistisk handling men, jeg har aldri følt behovet for å sterilisere meg heller da..

Det er selvfølgelig ikke bare unge enslige jenter som tar dette valget, også etablerte foreldre velger å gå til dette skrittet. Men, selv om du lever i en idyllisk familie situasjon med kjæreste og to barn, finnes det ingen garantier for at dette vil vare livet ut. Sett at det ikke skulle vare livet ut, du er igjen ledig på markedet og du finner din drømmepartner uten barn. Hva gjør du da?

Jeg kjenner at hvert fall jeg aldri kommer til å sterilisere meg uansett hva men, hva mener folket der ute?

Synes dere det er greit å sterilisere seg uansett alder eller livssituasjon?

Mitt luksus liv som NAVER!

For mange av dere er dette en kjent historie men, for enda flere av dere andre er dette et nytt kapittel i boken om Pappaglede

Jeg hadde virkelig absolutt alt jeg ønsket meg her i livet, jeg levde et sosialt liv med gode venner rundt meg, jeg levde et liv med verdens beste familie rundt meg og jeg hadde sikret meg jobben i et stort internasjonalt selskap, der jeg tjente penger til salt i grøten, dill på hummeren og alt det der. Jeg hadde nettopp tatt store steg i livet mitt, jeg hadde kjøpt min første leilighet på Grunerløkka i Oslo og jeg var på et sted i livet der jeg ikke følte jeg kunne ha det bedre. Så kom høsten 2010, tiden jeg aldri kommer til å glemme og tiden da livet mitt ble snudd fullstendig på hodet.

Det perfekte livet var nå kun et skall og en perfekt fasade hvor jeg kunne gjemme meg bort fra livets realiteter. For det var nemlig ingen som kunne se på meg at livet mitt hadde tatt en drastisk vending, jeg forandret meg ikke utvendig men, på innsiden var det både mørkt, kaldt og trist. Jeg mistet ikke hår, jeg gikk verken opp eller ned i vekt men, jeg hadde nådd bunnen av kjelleren, en kjeller fylt av angst. Jeg var ikke lenger den livsglade gutten med de store drømmene, på dette tidspunktet var jeg så langt nede at jeg ikke følte at jeg hadde noen identitet i det hele tatt.

For de nærmeste i familien og vennekretsen var jeg fremdeles den samme gamle Kent på utsiden, på innsiden derimot kunne alle merke at noe ikke var som det skulle. Jeg var ikke lenger sosial i vennegjengen, jeg hadde ikke lenger det gode humøret, det humøret som til vanlig fylte rommet og fikk alle de tilstedeværende til å smile og le. Til og med mitt smil var fraværende, jeg klarte rett og slett ikke å finne noen gleder ved livet, det eneste jeg gjorde var å rote rundt i mine egne og mørke tanker. For hver dag som gikk kom jeg et steg nærmere bunnen, en bunn jeg senere skulle møte med et hardt fall mot betonggulvet.

Gjennom hele livet hadde jeg vært den arbeidsomme gutten som alltid gjorde det lille ekstra i håp om å nå nye mål, jeg hadde alltid vært drevet av ambisjoner og jeg så på hver eneste dag som en mulighet til å komme et steg nærmere min store drøm. Nå var jeg derimot forlatt på en perrong et øde sted i verden, jeg kunne se toget forlate perrongen, som passasjerer hadde toget med seg livet og nå hadde siste avgang forlatt perrongen og jeg var forlatt helt alene her mens livet reiste videre. Jeg var nå helt alene i verden, jeg koblet av sosiale medier, jeg sjekket ikke nyheter og jeg tok sjeldent eller aldri opp rullgardinen på soverommet.

Jeg hadde rett og slett ikke kontakt med omverdenen lengre, heller ikke min familie eller mine venner hørte noe fra meg i denne perioden. For mine nærmeste var det allikevel tydelig at noe ikke var som det skulle, humøret mitt var totalt fraværende, den omsorgsfulle gutten var helt forsvunnet og blikkene mine var ikke lenger til stede. Den dag i dag kan de nærmeste fortelle meg at det var som å se inn i øynene på en tom skalle, det var ingen respons å få og de forteller også at det var helt tydelig at gutten de var så glad i hadde gitt opp hele livet. Det har de også helt rett i, for på denne tiden hadde jeg lite håp om å igjen leve et normalt liv.

For mine kolleger på jobb, for mine naboer i blokken og for alle andre jeg møtte på i Oslos gater var jeg derimot bare en av dem. En av dem som er late, en av dem som ikke ønsker å utrette noe i livet sitt og en av dem som snyltet på samfunnets skattepenger. Jeg ble raskt satt i en bås, en av de båsene som samfunnet er delt inn i. Du har de friske, du har de som har godkjente sykdommer og de har de som ikke er akseptert som syke i samfunnet, nemlig oss med usynlige sykdommer, eller de svake i samfunnet om du vil.

Jeg hadde selv plassert folk i disse båsene tidligere i livet, jeg hadde gjort meg opp en konklusjon og satt personer i disse båsene uten å vite årsaken til de forskjellige personene. For meg hadde de vært late personer, personer som ikke gadd og personer som kun snyltet på samfunnet, rett og slett personer jeg ikke hadde noe til overs for. Men, aldri før hadde jeg tenkt som jeg gjorde nå, for første gang i livet klarte jeg å se menneske og ikke bare måten de levde på, gikk på eller oppførte seg på. For første gang var jeg nysgjerrig på hvordan de hadde det og ikke minst hvordan de hadde havnet i denne situasjonen.

For sannheten er at usynlige sykdommer er blant de mest utbredte sykdommene her i landet, samtidig er det også en av de mest tabubelagte sykdommene her i landet. For det folk med kjønnssykdommer hylles for deres aktivitet i sengen, latterliggjøres alle vi med usynlige sykdommer, verden er herlig er den ikke? Kanskje kjenner du en som skryter av hvor mye de tjener på å gå hjemme, kanskje er en av dine nærmeste familiemedlemmer en av de heldige som får gå på NAV og får dekket både livsopphold og et herlig sted å bo. Det høres fryktelig deilig ut ikke sant?

Det å bare kunne leve luksuslivet på den måten er vel noe vi alle kunne tenkt oss, ikke sant? Jeg skal fortelle dere som tror dette en liten ting jeg, det er faen meg ikke noe luksusliv å leve et liv der det er en kamp for å samle nok krefter til å komme seg opp av sengen, det er faen meg ikke noe luksusliv å gå hele dagen hjemme og være redd for når neste angstanfall skal slå til og det er faen meg ikke noe luksusliv å ha fri hele dagen når din største frykt i hverdagen er å forlate utgangsdøren din hjemme. Er du fortsatt ikke overbevist om at usynlige sykdommer er en god nok sykdom til å måtte holde deg hjemme?

For på toppen av dette isfjellet med problemer og frykter  vi sliter med i hverdagen kommer ensomheten, det at man ikke har energi til å opprettholde kontakten med sine nærmeste, det å ikke ha energi til å ta opp telefonen når din bestevenn forsøker å ringe deg og det å ikke ha energi til å møte opp i bursdager eller familieselskaper når dine nærmeste skal feires. Det er nemlig dette som er realiteten til en person med usynlig sykdom, man låser seg inne på et rom der man får gråte sine tårer i fred uten å måtte bry andre med dette. Man trives best i eget selskap, dersom ordet trives kan brukes i denne sammenhengen her.

Uansett hvor mye man ønsker å holde kontakten med sine nærmeste er det en umulig oppgave, uansett hvor mye man ønsker å besøke sine venner så blir det med tanken for livet med angst og depresjoner gjør det dessverre umulig å oppfylle sine drømmer. Så der man tidligere drømte om en familie, barn og et flott hus nede ved strandkanten, så går drømmene nå til å kunne leve et normalt liv der det å klare å gå i butikken å handle er det man drømmer mest om av alle ting her i verden. For det «friske» mennesker ser på som en selvfølge blir dessverre for oss med psykiske sykdommer kun en drøm.

Så neste gang du føler for å komme med fordommer og dømmende ord til en person som du ser på som lat, svak og en snylter anbefaler jeg deg og tenke deg om en ekstra gang. Forsøk å sette deg inn i situasjonen til denne personen, forsøk å forstå hvorfor denne personen ikke jobber og forsøk å støtt disse personene der de kjemper sin livs kamp kun for å føle seg levende. En dag kan det være deg og ditt hodet som har fått nok, kanskje det er du som er blitt den naveren du alltid har hatet og kanskje det er nettopp du som trenger den støtten jeg nå ber om.

Angst er prisen vi mennesker betaler for vår bevegelighet, planter og steiner føler ingen angst!

Er det greit å bade naken med sitt eget barn?

Her om dagen la jeg ut et innlegg hvor jeg badet med min egen datter, å ja, som alle andre mennesker der ute som bader var også jeg naken men, det var ikke alle som synes det var like greit.

Jeg må helt ærlig innrømme at jeg ikke tenkte noe over dette, for meg var det en helt naturlig ting å bade naken med min datter på kun 4 uker. Med et herlig temperert vann, litt baby såpe og koselig kontakt mellom far og datter, var det ingen ting som advarte mot meg reaksjonene som kom til å komme på dette. Er det virkelig sånn at foreldre ikke kan bade med sitt eget barn, selv når de er så små.

Jeg heller ville ikke badet naken med mine foreldre etter fylte 13 liksom men, ærlig talt vi snakker om et lite barn som man ser og er naken rundt hele tiden. Altså ikke hele tiden men, dere skjønner nok godt hva jeg mener allikevel. Så i fare for å gjøre noe galt her, vil jeg spørre dere alle om deres mening rundt dette temaet.

Er det greit å bade naken med sitt eget barn og eventuelt hvor lenge er det greit å gjøre det?

Jeg er tatt av skjermen..

Jeg vet at mange av dere hadde gledet dere til å se denne karen på God Morgen Norge i morgen tidlig, dessverre må jeg i dag meddele dere at hele intervjuet og besøket er utsatt inntil videre.

Jeg sitter her med en litt ekkel følelse i kroppen akkurat nå, jeg skulle akkurat til å legge inn bildene på innlegget «I morgen kan du se meg på God Morgen Norge» da telefonen ringte. I andre enden av telefonen ble jeg møtt av den hyggelige stemmen på God Morgen Norge, selv om stemmen var like hyggelig som i forrige uke, var ikke nyhetene like hyggelige som i forrige uke.

Jeg var dessverre blitt tatt av skjermen midlertidig og i verste fall blir det ikke noen tur i God Morgen Norge studioet i det hele tatt. Hva er det som har skjedd nå da, tenker kanskje du nå. Dessverre ønsker jeg ikke på dette tidspunktet å gå ut med verken årsaken eller hva som har skjedd men, jeg kan love dere at så fort dette er avklart vil jeg komme med en uttalelse om hva som har skjedd i kulissene.

Enn så lenge venter jeg bare på tilbakemelding fra Tv2, jeg vet helt ærlig ikke hva som blir utfallet men, jeg lover at dere skal være de første som får beskjeden så fort jeg får vite noe derfra. Så må jeg bare beklage at jeg har bygget opp alle deres forventninger til i morgen men, dette er en sak jeg ikke kunne forutse og derfor føles det ekstra ekkelt å sitte her å skrive ett innlegg om at jeg ikke kommer i studio i morgen.

Ha en fin kveld videree!

Døper du barnet ditt av tradisjon eller på grunn av religion?

I hele mitt liv har jeg sett på dette med dåp som en helt naturlig greie, alle andre gjør det jo liksom men, er det sånn at folk døper barnet sitt på grunn av religion eller tradisjon?

For meg har dette med dåp alltid vært en helt naturlig greie, mine foreldre er døpt, jeg er døpt og stort sett alle jeg kjenner er døpt. Men, nå som jeg sitter her i situasjonen selv og må ta et valg rundt hva jeg vil gjøre med mitt barn er jeg faktisk litt mer usikker. For jo, da, jeg syntes dåp er en naturlig å fin måte å hedre sitt barn på ved fødselen men, jeg vil samtidig ikke legge føringer for hennes valg av tro.

Jeg møter mye motstand både her hjemme og i familien når jeg snakker om navnefest, alle forteller meg at sånn har vi alltid gjort det å slik må dere også gjøre det. Å, ja, jeg har alltid tenkt at det er det mest naturlige jeg også men, hva om min datter ikke blir kristen i det hele tatt? Hva om hun velger å ikke tro på noe, hva om hun konverterer til en annen religion, det ville for øvrig vært helt greit for meg.

Men, tilbake til det temaet vi egentlig skulle snakke om, for alle sier også det at dersom du ikke døper barnet ditt så får hun eller han heller ikke gifte seg i kirken. Men, samtidig ser vi flere og flere ungdommer i 14 års alder som får lov til å konfirmere seg utenfor kirken, akkurat som om en 14 åring er klar over hva det valget betyr for dem senere i livet. Allikevel er jeg for at barna skal få velge dette.

Derfor spør jeg dere alle om et lite råd i denne saken?

Døper du barnet ditt av tradisjon eller på grunn av religion?

Les mer i arkivet » Februar 2018 » Januar 2018 » Desember 2017
Pappaglede

Pappaglede

29, Larvik

For ti måneder siden møtte jeg min kjæreste for første gang, for ni måneder siden ble vi kjærester og for åtte måneder siden fikk vi beskjeden om at vi ventet vårt første barn sammen. Denne historien ble grunnlaget for denne bloggen!

Kategorier

Arkiv

Siste innlegg

Siste kommentarer