hits

Jeg elsket likes men, nå får jeg angst av det jeg en gang elsket.

Da jeg startet å blogge, var bloggen en form for medisin for meg. Jeg hadde i en lengre periode slitt med angst og depresjoner og for første gang klarte jeg å dele mine tanker ved å skrive dem ned på bloggen. Jeg kjente en glede ved det å blogge, jeg følte støtte for hvert eneste liker klikk og jeg følte jeg klarte å ta tilbake livet ved hjelp av bloggen. Jeg trodde jeg var alene om alle disse mørke tankene men, der ute møtte jeg mange av dere som sliter med akkurat det samme som jeg gjorde.

Jeg likte liker klikkene, jeg følte de ga meg en bekreftelse på at det jeg gjorde var godt nok. Jeg hadde aldri noen planer om å skulle bli kjent, for meg handlet dette om å finne et prosjekt her i livet som jeg kunne fullføre. For gjennom hele mitt liv har jeg skuffet meg selv og andre rundt meg, jeg har aldri klart å fullføre noe av det jeg har startet på og endelig hadde jeg funnet et prosjekt jeg hadde troen på og som jeg mestret. Alle liker klikkene var bekreftelsene på at det jeg gjorde var rett.

Helt frem til nå har bloggen vært en eneste stor suksess historie for min del men, for to uker siden startet det som skulle få meg til å tvile på meg selv igjen. For etter å ha delt et innlegg om navnet til min datter kokte det bokstavelig talt over, det startet som en morsom greie da aviser over hele landet ringte meg for intervjuer. Jeg følte en glede over å kunne formidle til hele verden at jeg hadde blitt far og selv om jeg hadde ventet meg noen reaksjoner på dette, gikk dette langt over styr.

Der jeg tidligere elsket hver gang det kom opp et varsel på telefonen, er jeg nå fylt av frykt og angst for nettopp det samme. Jeg er livredd for hvilke kommentarer som nå skal møte meg, jeg er redd for at noen igjen har kommet med trusler og velger ofte å bare skru av telefonen for å finne min indre ro. Verst av alt er nok det at jeg har isolert meg mer og mer inne den siste tiden, jeg liker ikke å bevege meg ute i fare for å møte på noen som ønsker å prate med meg og dette skremmer meg veldig.

I flere år har jeg brukt bloggen som medisin og nå er effekten av medisinen i ferd med å slutte å virke. Skal jeg virkelig la disse idiotene ødelegge nok et prosjekt for meg, skal jeg igjen måtte se meg selv i speilet på morgenen og si, du klarte ikke å fullføre dette heller? Nei, absolutt ikke, jeg skal reise meg igjen og jeg skal bruke bloggen som medisin også denne gangen. Jeg skal skrive tekster som gleder, tekster som folk kan kjenne seg igjen i og ikke minst skal jeg skrive tekster som gleder meg selv.

10 kommentarer

Norgeogverdensnytt

11.02.2018 kl.23:37

Bra innlegg! : )

Pappaglede

12.02.2018 kl.06:29

Norgeogverdensnytt: takk :)

due

12.02.2018 kl.00:18

Stå på Kent! Du er best :) <3

Pappaglede

12.02.2018 kl.06:29

due: Tusen takk :D

katharina

12.02.2018 kl.10:49

Kjempe bra innlegg :)

Pappaglede

12.02.2018 kl.11:39

katharina: Takk :)

Fru skrotnisse

12.02.2018 kl.14:42

Stå på og gi deg aldri!! Jeg forstår fullt ut hva du mener, det er en forferdelig følelse! La verken styggen på ryggen eller nettroll ødelegge for deg, DU er verdt mer enn det!

Pappaglede

12.02.2018 kl.15:27

Fru skrotnisse: Takk for det :)

polarekspressen

12.02.2018 kl.18:58

Stå på! Ikke la noen ødelegge for deg! :)

Pappaglede

12.02.2018 kl.19:01

polarekspressen: Takk for det :)

Skriv en ny kommentar

Pappaglede

Pappaglede

29, Larvik

For ti måneder siden møtte jeg min kjæreste for første gang, for ni måneder siden ble vi kjærester og for åtte måneder siden fikk vi beskjeden om at vi ventet vårt første barn sammen. Denne historien ble grunnlaget for denne bloggen!

Kategorier

Arkiv