Det er slutt

Det har vært stille på bloggen til Pappaglede i påsken, har han tatt seg en velfortjent påskeferie nå, har kanskje du tenkt, men sannheten er en helt annen.

Jeg startet og blogge for et og et halvt år siden, den gang startet jeg bloggen for å dele tanker og erfaringer rundt min nye livssituasjon som stefar. Siden den gang har jeg lært mye, jeg har opplevd mye og ikke minst har jeg hatt veldig mye glede av denne bloggen.

For en månedstid siden opplevde jeg at gleden ved bloggen var borte, jeg klarte ikke lenger å formidle mine tanker på en riktig måte og plutselig følte jeg at bloggen var mer en byrde enn en glede. Dette har nok mye med hvordan jeg har hatt det privat i det siste også, for jeg har vært igjennom en veldig tøff periode og fremdeles jobber jeg intenst med meg selv for å finne tilbake til gledene i livet.

Det er med tungt hjerte jeg meddeler denne beskjeden, men jeg har tatt en beslutning om å legge bloggen død for nå. Kanskje kommer jeg tilbake, men akkurat nå føler jeg ikke meg klar for dette.

Ønsker dere alle en fin vår og en fantastisk sommer når den kommer!

Beskjeden ingen foreldre vil ha – Del 2

Hjerterommet var både trygt og skummelt på en og samme gang, det var tegninger fra barn, det var barnespill og det var barnefilmer i hyllene. Det var på en måte betryggende, men på en annen måte minnet dette oss om alle skjebnene som fantes i dette rommet. Noen foreldre kunne komme smilende ut av rommet, andre kunne komme sønderknuste og nå skulle vi få utdelt vår skjebne.

Legen var av det hyggelige slaget, han virket oppriktig interessert i hjerte, naturlig nok. Han kunne fortelle oss om hvordan undersøkelsen utartet seg, hvilke faresignaler de så etter og hva konsekvensene kunne være om noe var unormalt med hjertet. Under hele undersøkelsen kunne vi høre han stønne, stønning som kunne tolkes både den ene og andre veien.

Det var litt som å se på en film, en film der du spent ventet på hva som skulle skje, men følelsen var fort en litt annen når det dreier seg om sin egen datter. Etter minutter med undersøkelse, minutter som for øvrig føltes som timer, skulle vi endelig få svaret. Inn i rommet kom også barnelegen fra undersøkelsen tidligere på dagen, de diskuterte litt sammen om bildene de hadde tatt og nå kjente jeg pulsen stige.

For dialogen ga oss ingen svar, men etter litt tid snudde de seg mot oss. De var alvorlige, de var umulig å tyde og nå ville vi bare høre hva de hadde funnet ut av under undersøkelsen de hadde gjort. Legen kunne fortelle oss om et hull i hjertet, et hull som kunne være alvorlig, men i dette tilfellet var det et veldig lite hull. Legen fortalte oss at hun så å si var det de kalte frisk, men at dette måtte følges opp.

På vei ut av rommet kjente vi skuldrene senke seg, vi hadde fått en god beskjed fra legen, men vi var på langt nær helt sikre på at dette var harmløst. Prognosene var positive, men farene var også tilstede, vi hadde fått beskjed om å behandle henne som et friskt barn og det beroliget oss nok en del. For bare minutter senere var vi på vei hjem fra sykehuset og nå var det på tide å bli kjent med barnet vårt.

Beskjeden ingen foreldre vil ha.

Det å bli foreldre er det vakreste som finnes på jord, men samtidig er det starten på en haug av bekymringer. For vår del skulle bekymringene komme litt tidligere enn vi hadde håpet.

For det er nok helt normalt for nybakte foreldre å kjenne på litt flere frykter enn vanlig, har barnet teppe over ansiktet, puster barnet eller hva gjør jeg om barnet setter noe i halsen. Det å være foreldre er rett og slett en eneste stor fryktkarusell, jeg gruet meg til alle bekymringene selv, men jeg hadde ikke sett for meg at de skulle komme så fort og så tidlig.

For dagen etter fødsel var vi alle klare for å komme hjem igjen til kjente omgivelser, vi gledet oss til å se igjen barna etter en hel jul uten dem og det eneste som gjenstod var en enkel legesjekk før vi kunne ta med oss barnet hjem. Ventetiden var lang, jeg hadde ikke med meg noen klær og derfor valgte jeg å reise hjem å hente dette mens vi ventet på at legen skulle bli klar til å undersøke henne.

På vei tilbake til sykehuset kommer telefonen, det er min kjæreste som ringer og hun kan fortelle meg at de har funnet en hjertefeil hos Ynwa Sofie. Jeg kjenner jeg får frysninger opp over hele ryggen, jeg kjenner at jeg må få stoppet bilen så fort som mulig og jeg trenger litt tid for å komme til meg selv igjen. Jeg er selv født med hjertefeil, så jeg vet at dette kan være både harmløst og det kan være alvorlig.

Jeg kjører tilbake til sykehuset, jeg haster inn på rommet og der kan jeg se min lille diamant ligge å sutte på ei flaske. Det var tydeligvis dette som skulle få meg til å få farsfølelsen, for plutselig så jeg likhetene, plutselig kjente jeg kontakten mellom oss og plutselig følte jeg meg som en pappa. Dessverre ble denne følelsen avbryt nokså fort av legene som kom inn og sa vi hadde fått time hos hjertelegen.

Det var en forferdelig følelse å gå igjennom disse sykehus gangene, selv om disse gangene var pyntet opp med fargerike vegger, stoler og ikke minst malte dyr på veggen, men nervøsiteten tok oss mer enn disse inntrykkene. Jeg som var hjertebarn selv, skulle liksom være den trygge og støtende pappaen og kjæresten i dette øyeblikket, jeg klarte det fint, men inni meg var den en redsel og en tomhet.

Fortsettelsen kommer i morgen

Jeg sliter med å finne følelsen av å være pappa.

Jeg har akkurat tørket tårene fra mitt kinn, jeg har nettopp opplevd det største livet har å by på, men det er en ting som mangler, følelsen av å være pappa.

For i minuttene etter fødselen er alt helt surrealistisk, den blå lille geleklumpen viser seg til slutt å være et menneske og når hun legges inntil mitt bryst, kjenner jeg på en enorm stolthetsfølelse. Tenk at jeg har fått være med å skape det lille vesenet der, tenk at noe så uskyldig som en påskekveld har skapt dette vesenet her og nå finnes det ingen vei tilbake, jeg er blitt pappa og vil være det til den dagen jeg dør.

Når stormen etter en stund løyer, jordmødrene er ferdige med særoppgaven i kunst og håndverk og mor er satt godt i en rullestol for å flyttes over til familierommet. Det er da jeg kjenner på det for første gang, jeg går rundt å triller på et barn og så visst er hun verdens skjønneste lille jente, men det går ikke opp for meg at dette er min datter på dette tidspunktet. Det skulle ta tid å få frem den følelsen også.

Riktignok var jeg sliten etter de siste timers anstrengelser, jeg hadde store smerter i hånden etter å ha kjempet i håndbak mot min kjæreste under fødselen og nå er jeg klar for å bare legge meg ned i en seng å få noen timer med søvn. Jeg hadde forberedt meg på dager, uker og måneder uten søvn, men akkurat denne natten sovnet jeg og jeg våknet ikke igjen før morgenen etter, av at jordmor kom inn med melk.

Det var på tide å fortelle verden at man har blitt pappa, jeg finner frem det fineste bildet jeg har klart å ta til nå og legger det ut på sosiale medier. Det tok ikke lange tiden før vegger og tidslinjer var fylt opp med kommentarer, jeg gledet meg over dette, men hver gang jeg så på bildet av henne klarte jeg ikke å forstå at dette er min datter. Det er sikkert normalt, men selv når familie kom innom slet jeg med dette.

For familien strømmet på utover dagen, jeg trillet som vanlig kurven med barnet oppi ned i kantinen. Der stod stolte besteforeldre, tanter og nieser klare for å se det lille nurket. Jeg visste henne stolt frem, men inni meg klarte jeg fremdeles ikke å ta inn over meg at dette var mitt barn. Jeg var ikke som dyrene i dyreparken, som støter barna fra seg. Tvert imot, men jeg klarte ikke å finne følelsen av å ha blitt pappa.

Inni meg hatet jeg denne tanken, det var dette jeg hadde sett frem til i flere måneder og når hun endelig var kommet, var utladningen så stor at jeg ikke engang klarte å identifisere meg som faren hennes. Jeg håpet at det ville hjelpe å få henne med hjem, jeg håpet det ville hjelpe å komme seg litt vekk, men det skulle ta litt tid før vi fikk lov til å reise hjem ifra sykehuset.

Er det noen av mine lesere som har opplevd det samme? La meg få høre din historie i kommentarfeltet.

Pappaglede redder påsken.

Det er oppstått fullstendig kaos på Kolben Gård I Olden, hele familien har vunnet første premien I det store påskelotteriet og nå er hele på familien på vei ned til sydligere breddegrader for å kose seg. Det er bare et problem de ikke har tenkt på, dyrene er ikke velkomne om bord på flyet og nå haster det med å finne en som kan styre gården i hele påsken. Hvem andre enn superhelten Pappaglede stiller opp?

Pappaglede, han som er livredd for dyrene, brekker seg av ku lukt og i det hele tatt ikke takler å bli skitten på hendene? Hvordan skal dette gå? Han har lovet oss nøtteoppgaver hele påsken og vinneren kan stikke av med det største påskeegget verden noensinne har sett. Vi gleder oss til å følge denne serien og ber dere alle følge med hver eneste dag for nye oppgaver.

Tulla og Bable – På rømmen fra sirkuset

I forrige avsnitt kunne vi lese at Bable var blitt borte, Tulla var helt fra seg, men omsider måtte hun godta å legge seg for å lete videre etter Bable i morgen. Men på en annen side av byen ble hemmeligheten avslørt, det var nemlig en av guttene i klassen til Tulla som hadde tatt han med seg hjem og heldigvis ble de gjenforent i sengen selv om Tulla ikke vet noe om dette ennå.

På rømmen fra sirkuset.

Det er lørdag morgen og Tulla ligger fremdeles og sover, ved siden av henne ligger Bable helt utslitt etter gårsdagens hendelser. Klokken er nå blitt 0900 og aldri før har Tulla sovet så lenge, Bable finner ut at han vil prøve å vekke henne forsiktig.

«Psst» sier Bable

«Mmm» svarer Tulla nesten i øvne.

«Er du våken» spør Bable.

«Nei, jeg vil bare sov?. Vent litt, Bable er det deg? Roper Tulla av glede.

«Ja, jeg ble hentet av moren din i går» sa Bable.

«Hvor har du vært?» spurte Tulla nysgjerrig.

«Det er en lang historie» svarte Bable.

De ble liggende og bare holde rundt hverandre, de hadde ingen hastverk med å stå opp og mest var de glade for at Bable var tilbake før den store forestillingen i morgen. De lå bare å kikket på hverandre og alle disse hendelsene de siste dagene fikk Tulla til å tenke på rømmehistorien til Bable. Hvordan hadde han kommet seg vekk fra sirkuset i Moskva og kommet seg helt hit?

«Bable, kan du ikke fortelle meg om da du rømte fra Moskva nå da? sa Tulla.

«Jo, vi får bli ferdige med den historien nå» svarte Bable.

Du husker sikkert jeg fortalte deg sist, om hvordan menneskene på sirkuset behandlet disse dyrene. Det var dette som fikk meg til å rømme fra det hele, jeg orket ikke lenger å se på disse dyrene ha det så vondt. Så i og med jeg var plassert i nærheten av løvene, bestemte jeg meg en natt for å snakke til Leo.

«Hvem var Leo» spurte Tulla nysgjerrig.

Leo var hele sirkusets favoritt, han var den største loven i hele Russland om ikke i hele verden. Jeg og han hadde ligget å pratet litt de siste nettene og han var helt enig med meg i at dette ikke var bra lenger. Så dermed bestemte vi oss for å flykte. Vi måtte være veldig forsiktige, for de fleste ville bli livredde og ringe politiet om en løve kom løpende med en snakkende bamse på ryggen.

Men neste natt tok vi grep, jeg snek meg inn til dyrepasseren, tok nøkkelen ut av lommen hans og deretter gikk jeg inn og låste opp buret til Leo. Med et var vi på vei av sted, vi visste ikke hvor vi var, men vi bare løp av gårde så langt vi kunne. På veien møtte vi en tiger som het Tigeir, han ble brått interessert i å hjelpe oss når jeg fortalte han om situasjonen.

Han visste ikke veien til et bedre sted, men han visste veien til et trygt sted. Så i løpet av natten hadde jeg, Leo og Tigeir kommet oss over grensen og til Finland, der ble vi møtt av små hvite troll som lignet litt på mummier. De fortalte oss at Norge var plassen å være for tiden, men Tigeir og Leo hadde ikke engang hørt om Norge før, så vi måtte geleides til neste post på programmet.

Det ble nemlig snakket om dette i trolldalen, at Norge ikke ville være bra for løven og tigeren. De mente at det beste ville være om tigeren og løven kom seg til Afrika, mens jeg skulle flys til Norge av sjefsørnen i Finland. Det var trist å ta farvel med de andre dyrene, men vi visste begge at dette var det beste. Jeg husker fremdeles hva Leo sa før vi skilte lag, han sa til ørnen at dersom noe skjedde meg, skulle han finne ørnen og bite av han vingene.

Deretter dro vi hvert til vårt, løven og tigeren i en lastebil sammen med trollmammaen og pappaen, og jeg på ryggen til den store ørnen. Jeg husker ikke så mye derfra før jeg våknet i Norge, da vekket ørnen meg og så vi var fremme. Vi visste ikke hvor vi skulle, men ørnen sa at om han la meg i en skolegård, ville noen barn finne meg innen kort tid og endelig kunne jeg finne freden der. Og her er jeg nå da Tulla.

Tulla lå med åpne øyne, hun var full av spørsmål, men akkurat nå måtte de øve en siste gang før forestillingen i morgen.

Det var ikke slik det skulle bli.

Det er dessverre sånn at tanken ofte er bedre enn selve utførelsen, det har jeg smertelig fått erfare.

For i en periode der trening står i fokus, kom jeg på en fantastisk ide, trodde i alle fall jeg. For jeg har sett flere mødre gjøre dette på internett, trene med sine egne barn som vekter og på den måten kombinert foreldreansvaret og treningslysten på en unik måte. Jeg ville da ikke være noe dårligere enn disse og dermed var det bare å finne frem treningstøyet, treningslysten og bare sette i gang.

Nå vet jeg ikke helt hvor gamle disse barna på internett er, men jeg fant fort ut at min datter kanskje var litt for liten for dette. For i starten gikk det veldig bra, med sine 6 kilo var hun i utgangspunktet en perfekt match for min muskuløse kropp, men det var en liten ting jeg ikke hadde tenkt på med slike små barn. For akkurat i det jeg løftet hun opp for fjerde gang skjedde det, det som ikke skulle skje.

For der kom det, ja du gjetter sikkert hva jeg tenker på. Ja, der kom nemlig gulpen rett i ansiktet på meg, det var ikke engang mulig å avverge dette sammenstøtet. Jeg ble liggende forskrekket igjen på matten, omsider fikk jeg tørket vekk det verste og endelig kunne jeg se henne igjen, smilende i luften som om det hele var planlagt fra hennes side. Det ble med denne ene gangen, så prøver jeg igjen når hun er litt eldre.

Har jeg gått opp eller ned etter uke 2?

Litt som Hellas under finanskrisen, raste jeg ned i vekt i uke 1, men har jeg gått opp eller ned etter uke 2?

Da jeg til slutt tok grepet med å starte å trene hadde jeg mange tanker i hodet, for alt ser så lett ut når man ser andre gjør det på tv eller i hverdagen og man overvurderer sine egne ferdigheter til en viss grad. Jeg kan sitte å se på langrenn for eksempel, se de veltrente atletene springe opp bakkene som om det var en lek og på en eller annen måte tenker jeg i mitt hodet, at dette kan jeg klare også.

Det er selvfølgelig ikke sånn, men innstillingen er hvert fall verdt å ta med seg. For uke en er rett og slett et helvete, man blir sliten kun av å se på bakken og det som ser så enkelt ut på tv, er så langt ifra det som overhodet mulig. Selv om kroppen ikke spiller på lag og alt føles som et helvete uke en, er det allikevel sånn at det er denne uken man raser ned i vekt. Så det er positivt å ta med seg da hvert fall.

Uke to derimot, det er uken man starter å merke forskjellene. Da er plutselig ikke bakkene så bratte lenger, beina er ikke like stive lenger og man starter plutselig å merke at kroppen starter å spille på lag. Man presser seg litt ekstra, man gjør det lille ekstra og man håper i det lengste av vekten på badet skal ta av det lille ekstra på kroppen. I mitt tilfelle hadde jeg håpet å ta av en 30-40 kilo i andre uken.

Sånn er det ikke alltid, men allikevel har jeg klart å ta av nye kilo i uke 2. Der 115,2 ble til 111,7 i forrige uke, er 111,7 blitt til 109,0 etter uke to. Det vil si en nedgang på nye 2,7 kilo mens jeg fra dag en totalt har tatt av 6,2 kilo nå. Det må jeg si meg fornøyd med, mye av dette skyldes nok tiden jeg har brukt i skisporet og her kan du se et lite sammendrag av min uke med ski på beina:

Skal hun dø fra oss?

For etter å ha vært igjennom det jeg liker å kalle en styrtfødsel, startet komplikasjonene da selve kroppen skulle ut. For hodet var for lengst kommet ut, problemet var bare at resten ikke ville komme ut. Min kjæreste hadde vært igjennom to rier, uten at resten av kroppen hadde sklidd ut. Jeg forholdt meg forholdsvis rolig, men når det plutselig kommer to leger inn i rommet og den ene sier at nå må vi bare få henne ut, ja da skal jeg innrømme at pulsen steg noen få hakk, eller egentlig til maks puls.

To av lenge tok hvert sitt bein, de presset det så godt de kunne tilbake, mens jordmødrene tok tak i hodet og dro med all sin makt for å få henne ut. Jeg hadde ennå ikke turt å kikke ned for å se hva om skje, jeg gjør stort sett som min kjæreste sier, men akkurat nå måtte jeg bryte avtalen. Jeg kastet blikket ned, jeg så et hode som stakk ut der nede og jeg kjente med en gang at dette var en veldig spesiell opplevelse.

For her stod fire sykehusansatte å iherdig jobbet med å få barnet ut av moren, heldigvis var disse jordmødrene veldig behagelige av natur, for selv om jeg fryktet det verste var deres blikk, stemmer og alt veldig betryggende for meg. Jeg lot de ta seg av den jobben de er best på å gjøre, mens jeg igjen rettet fokuset mot mor og ga henne noen velfortjente godord om hvor flink hun faktisk var. Så plutselig skjedde det noe..

Kroppen skled ut som et barn i en vannsklie, hun var så utrolig stor og lang og plutselig kom den beroligende gråten jeg hadde ventet på. For synet jeg nettopp hadde vært igjennom, hadde fått meg til å tenke på hvor galt dette faktisk kunne gått. Skulle hun dø fra oss før hun i det hele tatt kom til verden? Nei, da denne jenta var frisk som en fisk og den beroligende gråten, som ikke er så beroligende nå lenger var et godt tegn på at hun var i livet.

Så nå kunne jeg endelig senke skuldrene, jeg hadde blitt pappa for første gang og jeg kjente tårene trillet nedover mitt kinn fra det sekundet hun startet å gråte. Nå startet barsel tiden og det skal jeg fortelle mer om i neste avsnitt.