Mitt luksus liv som NAVER!

For mange av dere er dette en kjent historie men, for enda flere av dere andre er dette et nytt kapittel i boken om Pappaglede

Jeg hadde virkelig absolutt alt jeg ønsket meg her i livet, jeg levde et sosialt liv med gode venner rundt meg, jeg levde et liv med verdens beste familie rundt meg og jeg hadde sikret meg jobben i et stort internasjonalt selskap, der jeg tjente penger til salt i grøten, dill på hummeren og alt det der. Jeg hadde nettopp tatt store steg i livet mitt, jeg hadde kjøpt min første leilighet på Grunerløkka i Oslo og jeg var på et sted i livet der jeg ikke følte jeg kunne ha det bedre. Så kom høsten 2010, tiden jeg aldri kommer til å glemme og tiden da livet mitt ble snudd fullstendig på hodet.

Det perfekte livet var nå kun et skall og en perfekt fasade hvor jeg kunne gjemme meg bort fra livets realiteter. For det var nemlig ingen som kunne se på meg at livet mitt hadde tatt en drastisk vending, jeg forandret meg ikke utvendig men, på innsiden var det både mørkt, kaldt og trist. Jeg mistet ikke hår, jeg gikk verken opp eller ned i vekt men, jeg hadde nådd bunnen av kjelleren, en kjeller fylt av angst. Jeg var ikke lenger den livsglade gutten med de store drømmene, på dette tidspunktet var jeg så langt nede at jeg ikke følte at jeg hadde noen identitet i det hele tatt.

For de nærmeste i familien og vennekretsen var jeg fremdeles den samme gamle Kent på utsiden, på innsiden derimot kunne alle merke at noe ikke var som det skulle. Jeg var ikke lenger sosial i vennegjengen, jeg hadde ikke lenger det gode humøret, det humøret som til vanlig fylte rommet og fikk alle de tilstedeværende til å smile og le. Til og med mitt smil var fraværende, jeg klarte rett og slett ikke å finne noen gleder ved livet, det eneste jeg gjorde var å rote rundt i mine egne og mørke tanker. For hver dag som gikk kom jeg et steg nærmere bunnen, en bunn jeg senere skulle møte med et hardt fall mot betonggulvet.

Gjennom hele livet hadde jeg vært den arbeidsomme gutten som alltid gjorde det lille ekstra i håp om å nå nye mål, jeg hadde alltid vært drevet av ambisjoner og jeg så på hver eneste dag som en mulighet til å komme et steg nærmere min store drøm. Nå var jeg derimot forlatt på en perrong et øde sted i verden, jeg kunne se toget forlate perrongen, som passasjerer hadde toget med seg livet og nå hadde siste avgang forlatt perrongen og jeg var forlatt helt alene her mens livet reiste videre. Jeg var nå helt alene i verden, jeg koblet av sosiale medier, jeg sjekket ikke nyheter og jeg tok sjeldent eller aldri opp rullgardinen på soverommet.

Jeg hadde rett og slett ikke kontakt med omverdenen lengre, heller ikke min familie eller mine venner hørte noe fra meg i denne perioden. For mine nærmeste var det allikevel tydelig at noe ikke var som det skulle, humøret mitt var totalt fraværende, den omsorgsfulle gutten var helt forsvunnet og blikkene mine var ikke lenger til stede. Den dag i dag kan de nærmeste fortelle meg at det var som å se inn i øynene på en tom skalle, det var ingen respons å få og de forteller også at det var helt tydelig at gutten de var så glad i hadde gitt opp hele livet. Det har de også helt rett i, for på denne tiden hadde jeg lite håp om å igjen leve et normalt liv.

For mine kolleger på jobb, for mine naboer i blokken og for alle andre jeg møtte på i Oslos gater var jeg derimot bare en av dem. En av dem som er late, en av dem som ikke ønsker å utrette noe i livet sitt og en av dem som snyltet på samfunnets skattepenger. Jeg ble raskt satt i en bås, en av de båsene som samfunnet er delt inn i. Du har de friske, du har de som har godkjente sykdommer og de har de som ikke er akseptert som syke i samfunnet, nemlig oss med usynlige sykdommer, eller de svake i samfunnet om du vil.

Jeg hadde selv plassert folk i disse båsene tidligere i livet, jeg hadde gjort meg opp en konklusjon og satt personer i disse båsene uten å vite årsaken til de forskjellige personene. For meg hadde de vært late personer, personer som ikke gadd og personer som kun snyltet på samfunnet, rett og slett personer jeg ikke hadde noe til overs for. Men, aldri før hadde jeg tenkt som jeg gjorde nå, for første gang i livet klarte jeg å se menneske og ikke bare måten de levde på, gikk på eller oppførte seg på. For første gang var jeg nysgjerrig på hvordan de hadde det og ikke minst hvordan de hadde havnet i denne situasjonen.

For sannheten er at usynlige sykdommer er blant de mest utbredte sykdommene her i landet, samtidig er det også en av de mest tabubelagte sykdommene her i landet. For det folk med kjønnssykdommer hylles for deres aktivitet i sengen, latterliggjøres alle vi med usynlige sykdommer, verden er herlig er den ikke? Kanskje kjenner du en som skryter av hvor mye de tjener på å gå hjemme, kanskje er en av dine nærmeste familiemedlemmer en av de heldige som får gå på NAV og får dekket både livsopphold og et herlig sted å bo. Det høres fryktelig deilig ut ikke sant?

Det å bare kunne leve luksuslivet på den måten er vel noe vi alle kunne tenkt oss, ikke sant? Jeg skal fortelle dere som tror dette en liten ting jeg, det er faen meg ikke noe luksusliv å leve et liv der det er en kamp for å samle nok krefter til å komme seg opp av sengen, det er faen meg ikke noe luksusliv å gå hele dagen hjemme og være redd for når neste angstanfall skal slå til og det er faen meg ikke noe luksusliv å ha fri hele dagen når din største frykt i hverdagen er å forlate utgangsdøren din hjemme. Er du fortsatt ikke overbevist om at usynlige sykdommer er en god nok sykdom til å måtte holde deg hjemme?

For på toppen av dette isfjellet med problemer og frykter  vi sliter med i hverdagen kommer ensomheten, det at man ikke har energi til å opprettholde kontakten med sine nærmeste, det å ikke ha energi til å ta opp telefonen når din bestevenn forsøker å ringe deg og det å ikke ha energi til å møte opp i bursdager eller familieselskaper når dine nærmeste skal feires. Det er nemlig dette som er realiteten til en person med usynlig sykdom, man låser seg inne på et rom der man får gråte sine tårer i fred uten å måtte bry andre med dette. Man trives best i eget selskap, dersom ordet trives kan brukes i denne sammenhengen her.

Uansett hvor mye man ønsker å holde kontakten med sine nærmeste er det en umulig oppgave, uansett hvor mye man ønsker å besøke sine venner så blir det med tanken for livet med angst og depresjoner gjør det dessverre umulig å oppfylle sine drømmer. Så der man tidligere drømte om en familie, barn og et flott hus nede ved strandkanten, så går drømmene nå til å kunne leve et normalt liv der det å klare å gå i butikken å handle er det man drømmer mest om av alle ting her i verden. For det «friske» mennesker ser på som en selvfølge blir dessverre for oss med psykiske sykdommer kun en drøm.

Så neste gang du føler for å komme med fordommer og dømmende ord til en person som du ser på som lat, svak og en snylter anbefaler jeg deg og tenke deg om en ekstra gang. Forsøk å sette deg inn i situasjonen til denne personen, forsøk å forstå hvorfor denne personen ikke jobber og forsøk å støtt disse personene der de kjemper sin livs kamp kun for å føle seg levende. En dag kan det være deg og ditt hodet som har fått nok, kanskje det er du som er blitt den naveren du alltid har hatet og kanskje det er nettopp du som trenger den støtten jeg nå ber om.

Angst er prisen vi mennesker betaler for vår bevegelighet, planter og steiner føler ingen angst!

43 kommentarer
    1. Angst eller ikke, nav er faen meg ikke noe luksus! Du sitter hver eneste måned og lurer på om du får inn de pengene du har rett på.. Du har ikke RÅD til å leve noe luksus når du lever på nav, det er så vidt du har råd til å leve i det hele tatt.. Så de som har den tankegangen om at de ØNSKER Å LEVE PÅ NAV, de kan kysse meg bak 😉

    2. takk for at du var så modig og delte dette innlegget.. virkelig tøft og inspirerende.. det synes jeg virkelig. det står det stor respekt av. virkelig beundringsverdig
      Kan du vær så snill ta en tur innom bloggen min :)? Legge igjen en kommentar?

    3. Nav ja hva skal jeg si ,selv kjempet jeg en kamp mot de i 5 år ,
      5 år som ble ett mareritt ,fikk 7 nye saksbehandlere i løpe t av ett år og det bare fortsatte ingen satt seg inn i saken min . Det var mtrabeidelser fra første stund,som igjen førte til angst ,men dette så jo ikke Nav. De som jobber der har ett tungt fagbrev ,fagbrev i å psyke ned folk .
      Jeg ble satt i en bås ,selvfølgelig var jeg lat i følge alle andre jeg kunne jo snylte og bli rik . Ja ja rik av det mann får på nav går ikke ann . Angst er desverre en usynlig sykdom og folk forstår ikke . Det koster oss mye å komme gjennom de tunge dagene og ikke minst å samle krefter til å tråkke ut av senga . Har mange ganger tenkt tanken på dette ,jeg lurer på om de som tror at de som går på nav blir rike ønsker det selv for og ikke spørre ønsker de å overta en hverdag til en person som har Angst ? Jeg er sikker på at svaret er ett NEI . De er totalt uvitende om hva de snakker om . Ha en flott kveld

    4. Hipp hurra for deg som snakker høyt om dette! Er så lett å se et skjell og ikke personen inni som du beskriver.
      De skulle bare visst hvor sterk/frisk en må være for å være usynlig syk og jobbe seg opp igjen.
      Jeg tar virkelig av meg hatten for deg og det du klarer å formidle 🙂 Vi trenger virkelig flere som deg i samfunnet.
      Heller et “A4-liv” enn å være avhengig av NAV

    5. Sara: Tusen takk for veldig hyggelig tilbakemelding, syntes det er viktig å sette ord på dette og kunne gi oss usynlig syke en stemme i samfunnet. Så veldig hyggelig at du satt pris på det 🙂

    6. Dette var sterkt å lese. Jeg lever selv med en usynlig sykdom, og jeg er Naver på fjerde året nå. Jeg har fibromyalgi og ME, som er usynlige sykdommer. Jeg vet litt om angst og psykiske sykdommer, ettersom jeg har vært støttekontakt til flere som har dette. Det høres ut som en forferdelig sykdom, og det er tungt.
      Jeg håper at du har kommet deg mer eller mindre, og at det er bedre for deg nå som du har stiftet en familie <3

    7. Synes det var utrolig godt at du skriver et innlegg om dette. Jeg sliter selv med angst og depresjon så det er godt at andre også er åpen. Jeg blir så inspirert. TUSEN TAKK for et flott innlegg.
      Har selv skrevet innlegg om psykiske lidelser, så om du ønsker kan du gjerne titte innom 🙂

    8. Dette var virkelig flott. Du hjelper også de av oss som ikke har møtt på denne type utfordringer og få en bedre forståelse, og dersom en skulle møte på det selv en gang. Jeg er så glad vi har modige mennesker som deg som ønsker å belyse sånne viktige saker!

    9. Helt fantastisk flott skrevet, for det e jo akkurat slik det er. En evig kamp hver jævla dag.
      Håper dagen din blir så fin som mulig 👍👍🌹

    10. Vera: Det finnes sikkert flere svar på dette men, en fasit tror jeg er vanskelig å finne. Men, om jeg skal nevne en ting som jeg selv mener hjalp meg ut av situasjonen, var det nok åpenheten rundt dette ovenfor venner og familie. Det var da jeg følte vendepunktet kom og derfra har det bare gått en vei heldigvis 🙂

    11. Kjempeflott innlegg! Jeg er så enig med deg. For rundt to år siden opplevde jeg at jeg fikk nok en nedtur psykisk, og det endte med at jeg året etter videregående var en såkalt naver. Jeg opplevde stadig å ikke bli tatt seriøst, og å bli sett ned på, og det er overhodet ikke det man trenger å høre når man har det sånn! Jeg er fortsatt syk, men klarer nå såvidt å studere på fulltid 🙂 Men det å være naver er ikke noe luksusliv i det hele tatt! Det er veldig veldig fint å kunne få økonomisk støtte, men når man ikke har det noe bra i hverdagen, er det langt i fra luksus.

    12. Så utrolig godt skrevet. Selv datt jeg ut av arbeidslivet i år 2000 , så kjenner meg godt igjen. Kjenner meg godt igjen. Er ufør, å er ikke noe luksus liv, snu hver en krone. Klæææm

    13. Meget bra skrevet 🙂 å leve på nav er et sann helvete . Men hva skal man gjøre når man ikke har helse til å jobbe lenger og må slutte i den faste jobben man har hatt i 18år . Bli rik av nav det gjør man ikke . Skal man få hjelp av nav til ting så må man søke i hue og ræva . Men alt du har skrevet er meget bra syns jeg . Er tøft gjort

    14. Har hatt angst siden jeg var liten å det unner jeg ingen. Takk for at du stod fram med dette. Dette varmet veldig. Har vært under nav siden 2006. Gjør ingen ting.

    15. Hei!
      Godt skrevet! Kjenner meg igjen i veldig mye av det du beskriver! Jeg har flere diagnoser,blandt annet er et par av de noe man kan beskrive som “godkjente” diagnoser. Og jeg har aldri hatt “problemer ” med NAV.
      Men jeg er likevel en “Naver”, (selv om jeg overhode ikke liker det ordet der) og føler veldig på kroppen hvordan det er at mange andre ser ned på meg som ikke “bidrar i samfunnet” dvs er i jobb. Jeg er uføretrygdet.
      De dagene folk ser meg,er mine beste dager,og det er vanskelig å se at jeg er syk. De dagene jeg er mest dårlig,ser ingen meg,bortsett fra de jeg bor sammen med. Det er aller aller flest av de dagene. Hvis folk ser jeg er med på noe sosialt… så ser de ikke hvor mye det tapper meg for krefter og hvor mye tid jeg må bruke på å komme meg etterpå. Dermed vet jeg mange prater..”hvordan orker hun DET ,men ikke å jobbe osv…
      Hvis folk bare kunne feiet for egen dør, og heller forsøkt å sette seg inn i hva det vil si å være ute av stand til å klare f.eks en jobb i stedet.. Det er absolutt INGEN dans på roser. Jeg hadde byttet med de som kan det på dagen,om jeg fikk sjansen! Stå på….du er god nok!
      Klem fra meg

    16. Fantastisk godt skrevet om sannheten og virkelighetens verden for personer med “usynlig” sykdom. Dette er noe de som ikke har følt slikt på egen kropp absolutt bør lese. Selv har jeg erfaring så det holder, dessverre. Men, har pr d.d. minimale problemer med det etter solid behandling. Har opp- og nedperioder, men har etter hvert lært meg å dra nytte av diverse “verktøy”, noe jeg mente bare var tull når jeg skulle lære det. Har godt og vel passert 68 år, men er fremdeles i 66% jobb – og har plan om å være det til jeg fyller 70. Så, min erfaring tilsier at det finnes håp for å komme ut av den mørke “tunellen”, når livet føltes meningsløst. Selv om man ser det som helt håpløst og umulig å bli “seg selv” igjen, så kan det nytte å ikke gi opp håpet og troen. Masse lykke til videre 🙂

    17. Du er en veldig tøff og modig mann, tusen takk for at du setter ord på dette.
      Sliter selv med usynlige sykdommer, og kjenner meg godt igjen i mye av det du beskriver , dessverre…
      en god venn av meg har uttalt følgende «du skal være veldig frisk, for å være syk, når du havner i nav systemet»
      For det er ett tungt system å være i, og ingen dans på roser , å leve i uvitenhet uke etter uke, måned etter måned…
      ingen er i dette systemet frivillig…
      Ha en flott dag videee 🙂

    18. Therese:
      Tusen takk for det, veldig hyggelig å høre.

      Jeg tror din venn har helt rett i det, for det krever sitt å være i nav systemet.

      Ha en flott dag videre du også 🙂

    19. Utrolig bra skrevet! Kjenner meg så godt igjen! Det å bli kategorisert som lat og sær fordi man ikke jobber og ikke “gidder” å være med på noe, mens man sitter hjemme å har lyst til å krype ut av sin egen kropp fordi man må ut med søpla… alt for mange som ikke vet hva de snakker om når de setter andre i bås.

    20. Vært i noe samme situasjon. Sleit no jævlig siden jeg var 17 til 25.
      Det endte med å dra til Thailand å besøke min far en jul i 2012.. og der ble jeg i 5år gitt. Utrolig nok Frisk som en fisk 5år etterpå.
      Og i full job idag.
      Ps. Der kan du leve som en konge med lite.
      Du blir bare dårligere i Norge. Kom deg vekk fra deprasjons landet nr1 for enstund,hvis du har mulighet.

    21. Bra skrevet. Dette er på overflaten såklart. Deler av Nav systemet er bra også må man såklart skulle mellom Nav sosialen. Slik som de som går eksempelvis på AAP. Uansett så kjøper NAV andre tjenester også. Disse er meget Bra! Den jeg gikk på ALF hverfall. Mye mye tettere oppfølging. Det er en del bra med Nav men generelt behandler de deg som A4. Det er ikke dette de fleste trenger.

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

Siste innlegg