Jeg koser meg mens jeg bruker opp deres skattepenger!

Jeg forstår meg ikke på folk som gidder å jobbe, det er mye deiligere å bare få penger for å gå hjemme.

Jeg har absolutt alt jeg kan ønske meg her i livet, jeg har en god jobb, jeg har en fantastisk kjæreste og jeg har en familie som jeg elsker mer enn noe annet her i verden. For to måneder siden opplevde jeg også at min største drøm gikk i oppfyllelse, da ble jeg nemlig pappa til verdens søteste lille jente og det var da jeg følte at den siste brikken falt på plass, i puslespillet om mitt perfekte og fantastiske liv.

Det var som å sette på plass det siste kortet i korthuset, hele kroppen fylte seg med glede men, som vi alle vet, et korthus vil ikke bli stående for evig. For en dag vil det rase, alle kortene vil til slutt ligge i en haug og man blir nødt til å starte helt på nytt. Akkurat slik var det for meg også, jeg hadde endelig opplevd min største drøm og jeg kjente kroppen var fylt av glede. Så kom raset..

Puslespillet lå fremdeles på bordet, ikke en brikke hadde flyttet seg og nå lå det der som et minne på min perfekte fasade. Det var slik det føltes ut i mitt liv også, jeg lå nede med brukket rygg men, ingen kunne se det fra utsiden. For jeg var fremdeles kollegaen, naboen og sønnen til de rundt meg, de så på meg på akkurat samme måte som de gjorde før alt dette skjedde men, realiteten var en helt annen.

Jeg hadde nådd bunnen, igjen. Jeg var fylt opp med frykt, jeg var fylt opp med angst og tanken om hvorfor aldri jeg kunne ha brukket et ben isteden streifet meg. For selv om frykten og angsten er helt jævlig, vet jeg at man kan klare å leve med den men, fordommene man møter i samfunnet er vel så ille. Man er plutselig en jævla naver og en som kun er ute etter å ta skattepengene deres.

Jeg var igjen blitt en av dem, en av de late som ikke gidder å jobbe, en av som ikke vil utrette noe av livet sitt og en av dem som koser seg mens jeg bruker opp deres oppsparte skattepenger. Akkurat nå føler jeg meg som en sau etter sauesankingen, for bare noen måneder siden var jeg fri, jeg kunne gjøre hva jeg ville men, nå er jeg satt tilbake i båsen. Ikke en bås for sauer denne gang, nei, jeg er i båsen for de late.

For det er dessverre slik det har blitt i dagens samfunn, folk dømmer hverandre ut ifra fasaden man har, det er puslespillet som avgjør og ikke korthuset. Hadde en brikke manglet i puslespillet, hadde du vært akseptert som syk men, så lenge man ikke kan se noen skader på puslespillet så er du helt fin. Folk forventer at et korthus ikke varer evig men, et puslespill blir liggende så lenge ingen skader det.

Det er merkelig hvordan vi mennesker er satt sammen, for dersom man skal kjøpe et hus, et hus som fra utsiden ser helt perfekt ut, ja, da byr du ikke på huset før du har sjekket alle detaljer om boligen. Men, mot andre mennesker kan du gjøre deg opp en mening uten å i det hele tatt ha sjekket ut alle detaljer om den personen. Vi mennesker er egoistiske og så lenge det ikke omhandler oss, gir man faen.

Men, man kan aldri vite når det rammer akkurat deg. For det var ingen som ga meg en forvarsel, fasaden hadde ikke slått sprekker og det var da jeg skjønte at dette kan ramme alle. Jeg var også en av de som satt andre mennesker i en bås, jeg var også full av fordommer men, etter mine opplevelser med usynlige sykdommer er jeg veldig opptatt av å finne ut bakgrunnen for dette, fremfor å dømme menneskene.

Vi er kommet til 2018 nå, det er på tide å akseptere usynlige sykdommer som en sykdom.

Siste innlegg