Jeg har tatt et valg.

Jeg har tatt et valg, et valg jeg er veldig usikker på og et valg jeg ikke vet om var det rette.

For som flere av dere kanskje har fått med dere, har jeg nå satt i gang prosjektet «Fra junk til Hunk». Prosjektet som over en tre måneders periode, skal få meg ned til mitt mål på 90 kilo. Det er en lang vei å gå, men som om jeg ikke visste det fra før, skulle jeg smertelig bli minnet på det her i går.

For når en mann på litt over 100 kilo, ja, la oss si 115,2 da, bare sånn for å ha et tall. Når en mann av den vektklassen går på møllen for første gang på mange måneder, er det mange tanker som svirrer igjennom hodet. Kommer møllen til å tåle denne vekten, kommer folk til å se rart på meg eller dunker ikke denne møllen mer når jeg løper, en han veltrente gutten ved siden av meg.

Ingen av disse redslene slo inn, for møllen taklet fint vekten, det var ingen som kikket rart og min mølle bråket ikke mer enn sidemannens. Allikevel var det et annet problem, et problem jeg aldri hadde tenkt på og et problem jeg aldri håper jeg vil ha i tiden fremover. For det var noe rart med mølla, den stoppet opp omtrent hvert eneste minutt og selv om jeg ikke helt skjønte problemet med en gang, forstod jeg det til slutt.

Det var rett og slett magen som subbet borti stoppknappen, jeg tenker ikke på den på tastaturet altså, for så stor mage har jeg ikke, men jeg tenker på den nødstopp knappen litt under tastaturet. Der og da skulle jeg håpe at det var jeg som løp for fort får møllen, men det var lite som tilsa at det var problemet. Her var det kun magen som var problemet og ikke noe annet, sånn var det bare med den saken.

Heldigvis, vet jeg at den innsatsen jeg nå legger ned vil gi resultater og forhåpentligvis vil jeg aldri igjen støte på dette problemet. Vi kjører på, GO Pappaglede!

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

Siste innlegg