Har vi gjort det rette?

Vi har nettopp tatt et valg, et valg vi føler oss nok så sikre på, men så skjer det utenkelige..

For etter å ha fått huset, dato vi kunne flytte inn og ikke minst tømt loft og kjeller for søppel, var det tid for en liten feiring. Derfor bestemte vi oss for å ta med oss barna, dra opp til feriestedet i Olden og bare nyte late sommerdager før flyttekaoset skulle begynne. Ferien i Olden kunne ikke startet bedre, for aldri før hadde de hatt en så god sommer der oppe og solen smilte om kapp med denne glade familien.

Vi levde livet, ikke en bekymring plaget oss lenger og endelig kunne vi slenge beina på bordet og bare være den lille familien igjen. Vi var på toppturer opp til breer, vi var å spiste grøt og spekemat innerst i fossene og alt var rett og slett helt perfekt, all honnør til min høygravide kjæreste som var med på dette forresten. Alt var rett og slett så perfekt nå, at det selvfølgelig var for godt til å være sant.

For to dager før vi skulle reise hjem, skinte solen fremdeles på sitt høyeste. Noen skyer kom snikende over fjellene riktignok, men ikke noe som bekymret oss veldig på dette tidspunktet. Et par pølser senere ble skyene allikevel til en bekymring, for på kort tid var hele Olden forandret til et høstpalass, der regnet høljet ned og man kunne høre det ekstra godt i dette gamle huset.

Vi hadde nå trukket inn i huset igjen, regnet økte i takt med brus og is inntaket de siste dagene og det virket som om en eller annen værgud mente vi hadde hatt alt for godt vær den siste tiden. For plutselig smalt det, ikke bare et lite brak, men en hel tordenbølge flommet over oss. Jeg har aldri vært noe redd for lyn og torden, men barna i huset var virkelig livredde. Vi tullet med det i starten, men så ble det alvor.

For etter å ha satt med ned ved pc`en, klar for å dele dagens blogginnlegg, ble det helt kaos. Klokken var blitt 2100 og nå lekte ikke værgudene med oss lenger, de var rett og slett ute etter å ta oss. For etter kort tid slo det ned i huset, inn i strømledningen på dataen og jeg kjente strømnistene brenne av alt håret jeg hadde på armene. Nå følte jeg også på redselen ovenfor lynet og jeg løp ut til de andre.

Jeg fortalte om situasjonen og barna var helt fra seg av skrekk, plutselig smeller det igjen og denne gang går det ut over kontaktene i stuen. En ildkule eller hva jeg skal kalle det, kastes rundt i rommet og nå må vi rett og slett rømme ut i bilen. Barna tar bikkja under armen, vi voksne får på oss skoene og med et er vi på vei vekk fra Olden og inn til Stryn for å se om forholdene er noe bedre der.

Litt bedre er de nok og vi får endelig tiden til å slappe litt av, barna derimot er skrekkslagne og nå er det viktig at vi behandler dem på en riktig måte. Vi spør dem om hva de har lyst til og de føler det tryggeste er å pakke sekken og reise hjem til trygge Sandefjord. Dermed er det besluttet, vi bestemmer oss for å vente litt, før vi drar tilbake og pakker ned de siste tingene og setter kursen hjemover.

Det roet seg aldri denne dagen, så jeg og min kjæreste fløy som redde høner ut og inn av huset mens barna passet på seg selv og bikkja i bilen. Med 345 i puls kastet vi det siste i bilen, vi låste døren og vinket farvel til det trygge og gode Olden. Vel hjemme igjen, visste det seg at dette hadde satt sine spor hos barna. De var nå livredde, ikke bare for lyn, men for rett og slett alt som rørte seg rundt dem.

Dette passet dårlig med det som nå skulle til å skje, spenningen var til å ta og føle på da de nå skulle starte på ny skole.

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

Siste innlegg