Jeg sliter med å finne følelsen av å være pappa.

Jeg har akkurat tørket tårene fra mitt kinn, jeg har nettopp opplevd det største livet har å by på, men det er en ting som mangler, følelsen av å være pappa.

For i minuttene etter fødselen er alt helt surrealistisk, den blå lille geleklumpen viser seg til slutt å være et menneske og når hun legges inntil mitt bryst, kjenner jeg på en enorm stolthetsfølelse. Tenk at jeg har fått være med å skape det lille vesenet der, tenk at noe så uskyldig som en påskekveld har skapt dette vesenet her og nå finnes det ingen vei tilbake, jeg er blitt pappa og vil være det til den dagen jeg dør.

Når stormen etter en stund løyer, jordmødrene er ferdige med særoppgaven i kunst og håndverk og mor er satt godt i en rullestol for å flyttes over til familierommet. Det er da jeg kjenner på det for første gang, jeg går rundt å triller på et barn og så visst er hun verdens skjønneste lille jente, men det går ikke opp for meg at dette er min datter på dette tidspunktet. Det skulle ta tid å få frem den følelsen også.

Riktignok var jeg sliten etter de siste timers anstrengelser, jeg hadde store smerter i hånden etter å ha kjempet i håndbak mot min kjæreste under fødselen og nå er jeg klar for å bare legge meg ned i en seng å få noen timer med søvn. Jeg hadde forberedt meg på dager, uker og måneder uten søvn, men akkurat denne natten sovnet jeg og jeg våknet ikke igjen før morgenen etter, av at jordmor kom inn med melk.

Det var på tide å fortelle verden at man har blitt pappa, jeg finner frem det fineste bildet jeg har klart å ta til nå og legger det ut på sosiale medier. Det tok ikke lange tiden før vegger og tidslinjer var fylt opp med kommentarer, jeg gledet meg over dette, men hver gang jeg så på bildet av henne klarte jeg ikke å forstå at dette er min datter. Det er sikkert normalt, men selv når familie kom innom slet jeg med dette.

For familien strømmet på utover dagen, jeg trillet som vanlig kurven med barnet oppi ned i kantinen. Der stod stolte besteforeldre, tanter og nieser klare for å se det lille nurket. Jeg visste henne stolt frem, men inni meg klarte jeg fremdeles ikke å ta inn over meg at dette var mitt barn. Jeg var ikke som dyrene i dyreparken, som støter barna fra seg. Tvert imot, men jeg klarte ikke å finne følelsen av å ha blitt pappa.

Inni meg hatet jeg denne tanken, det var dette jeg hadde sett frem til i flere måneder og når hun endelig var kommet, var utladningen så stor at jeg ikke engang klarte å identifisere meg som faren hennes. Jeg håpet at det ville hjelpe å få henne med hjem, jeg håpet det ville hjelpe å komme seg litt vekk, men det skulle ta litt tid før vi fikk lov til å reise hjem ifra sykehuset.

Er det noen av mine lesere som har opplevd det samme? La meg få høre din historie i kommentarfeltet.

3 kommentarer
    1. Sorry ass, men hadde samboeren min klaget så mye etter å ha vært støttespiller i den tyngste og mest smertefulle jobben jeg har gjort i hele mitt liv, hadde det faktisk klikka for meg. Vi ler av ting jeg sa og ting han måtte gjøre som å stå å massere hoften min under alle pressriene fordi jeg fikk en insane krampe. Men han har ikke klaget, for han vet at det eneste han egentlig har bidratt med er et lite frø.
      Når det kommer til følelsene du har har jeg mer sympati. Jeg slet lenge med å ikke føle seg som mamma. Men jeg tror det kanskje kommer av at man leter for mye etter den? Etter at jeg begynte å jobbe igjen, og dagene begynte å gli i hverandre ble det bare naturlig. Jeg mener følelsen av å være forelder er den følelsen av å ikke elske noen høyere, å kose og å trøste, å bytte en bleie eller mate det lille mennesket, og at det ikke er noen ting man heller vil gjøre.

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg