Beskjeden ingen foreldre vil ha.

Det å bli foreldre er det vakreste som finnes på jord, men samtidig er det starten på en haug av bekymringer. For vår del skulle bekymringene komme litt tidligere enn vi hadde håpet.

For det er nok helt normalt for nybakte foreldre å kjenne på litt flere frykter enn vanlig, har barnet teppe over ansiktet, puster barnet eller hva gjør jeg om barnet setter noe i halsen. Det å være foreldre er rett og slett en eneste stor fryktkarusell, jeg gruet meg til alle bekymringene selv, men jeg hadde ikke sett for meg at de skulle komme så fort og så tidlig.

For dagen etter fødsel var vi alle klare for å komme hjem igjen til kjente omgivelser, vi gledet oss til å se igjen barna etter en hel jul uten dem og det eneste som gjenstod var en enkel legesjekk før vi kunne ta med oss barnet hjem. Ventetiden var lang, jeg hadde ikke med meg noen klær og derfor valgte jeg å reise hjem å hente dette mens vi ventet på at legen skulle bli klar til å undersøke henne.

På vei tilbake til sykehuset kommer telefonen, det er min kjæreste som ringer og hun kan fortelle meg at de har funnet en hjertefeil hos Ynwa Sofie. Jeg kjenner jeg får frysninger opp over hele ryggen, jeg kjenner at jeg må få stoppet bilen så fort som mulig og jeg trenger litt tid for å komme til meg selv igjen. Jeg er selv født med hjertefeil, så jeg vet at dette kan være både harmløst og det kan være alvorlig.

Jeg kjører tilbake til sykehuset, jeg haster inn på rommet og der kan jeg se min lille diamant ligge å sutte på ei flaske. Det var tydeligvis dette som skulle få meg til å få farsfølelsen, for plutselig så jeg likhetene, plutselig kjente jeg kontakten mellom oss og plutselig følte jeg meg som en pappa. Dessverre ble denne følelsen avbryt nokså fort av legene som kom inn og sa vi hadde fått time hos hjertelegen.

Det var en forferdelig følelse å gå igjennom disse sykehus gangene, selv om disse gangene var pyntet opp med fargerike vegger, stoler og ikke minst malte dyr på veggen, men nervøsiteten tok oss mer enn disse inntrykkene. Jeg som var hjertebarn selv, skulle liksom være den trygge og støtende pappaen og kjæresten i dette øyeblikket, jeg klarte det fint, men inni meg var den en redsel og en tomhet.

Fortsettelsen kommer i morgen

0 kommentarer

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg