Jeg er dere evig takknemlig

Årene kommer og årene går men, året 2017 består som et av mine aller mest minnerike år noensinne.

Året 2017 kunne på mange mulige måter ha startet bedre enn det faktisk gjorde, for i starten av det nye året satt jeg med vannblemmer på fingrene, jeg hadde sene betennelse i begge hendene og av en eller annen merkelig grunn mente legene at dette kunne være på grunn av hyppige besøk på tinder. Kanskje hadde legene et poeng, jeg var virkelig på jakt på denne tiden og nå handlet alt om å finne kjærligheten.

Hovedårsaken til at jeg både fikk og ble kvitt vannblemmene er hun jeg kaller for min kjæreste i dag, for da det nye året ringte inn hadde vi nettopp tatt opp kontakten igjen etter en litt turbulent start. Vi hadde begge gitt opp at vi en dag kunne bli kjærester men, vi var utrolig gode venner og vi elsket å tilbringe tid med hverandre. Så gode venner ble vi etter hvert at hun til slutt ønsket å introdusere meg for sine barn.

Derfra skjedde ting utrolig fort, vi skjønte veldig fort at vi ikke lenger bare var gode venner og vi skjønte like fort at vi to passet bedre som et par. Det var et stort steg å ta for min del, dette var steget som gjorde at jeg nå måtte bli voksen og dette var sparket i rompa jeg hadde trengt en god stund. Jeg var ferdig med å fly på byens utesteder for endelig skulle jeg få leve det livet jeg alltid hadde ønsket meg.

Jeg hadde ikke helt klart å vende meg til min nye livssituasjon før neste sjokkbølge traff meg, kun en måned etter at vi hadde blitt kjærester kom nemlig beskjeden om at min kjæreste var gravid. Det føltes allikevel helt riktig der og da og endelig skulle jeg oppnå drømmen min om å en dag bli pappa. Det var ren glede i stuen denne dagen og dette seiler nok opp som mitt store høydepunkt i året som er gått.

Mange endringer er gjort i vår livssituasjon også, ikke bare har vi flyttet sammen og blitt en liten familie, vi har også flyttet fra en by til en annen og barna her i huset virker til å ha tatt forandringen veldig bra. Jeg har forsøkt så godt jeg kan å være en omsorgsperson for barna gjennom hele prosessen og selv om jeg nok ikke er den perfekte stefar bestandig, forsøker jeg virkelig å ta leve i rollen som stefar for barna.

Jeg er deg og dine barn evig takknemlig for alt dere har gjort for meg i 2017, dere har virkelig vist meg meningen med livet og dere har bidratt til at jeg for første gang i livet føler meg litt voksen. Dere har lært meg hvordan det er å føle seg elsket, dere har lært meg hvordan det føles å elske noen og nå gleder jeg meg bare til å ta fatt på 2018 med dere fantastiske mennesker, pluss ei til som er på vei da selvfølgelig.

Tusen takk for i år og ikke minst alt dere har lært meg!

Årets 10 største høydepunkter

Da er endelig dagen her, dagen som skal avslutte et heidundrende 2017!

For dette året har vært et meget innholdsrikt år for min del, derfor har jeg nå satt meg ned og laget en liste over mine 10 største høydepunkter i året som har gått. Høydepunkter har det vært mange av, så dette har ikke vært en enkel kåring. Allikevel føler jeg at jeg oppsummerer dette året veldig godt her:

10: Familielivet

Hadde noen fortalt meg at jeg skulle leve familielivet når klokken tikket inn i det nye året i fjor, ja da hadde jeg nok møtt disse kommentarene med latter. Her sitter jeg allikevel med kjæreste, barn, stasjonsvogn og hund, jeg lever det mange vil kalle det optimale familielivet. Gutta vil nok kalle meg en tøffel som er rimelig satt men, vet dere hva, jeg bare elsker familielivet!

9: Nye utfordringer

Samme dag som jeg og min kjæreste ble et par, startet også en ny epoke i mitt arbeidsliv. Da hadde jeg nemlig første arbeidsdag i ABAX AS, et selskap jeg for øvrig har jobbet i tidligere. Hele 4 år tilbragte jeg i selskapet den gang, så etter noen år med eventyr var det deilig å tre inn i en stilling med trygge rammer og som jeg kjente til. Straks har jeg jobbet der i et år og jeg bare elsker hver eneste arbeidsdag.

8: Minner for livet

Et nytt kapittel i boken om meg selv ble skrevet da jeg ble en del av denne fantastiske familien, nye opplevelser, nye tradisjoner og ikke minst minner for livet er hoved ingrediensene i dette kapittelet. For min kjærestes familie har nemlig et hus i vakre Olden, her har vi allerede opplevd mange flotte naturopplevelser og flere kommer det til å bli i årene som kommer. Jeg gleder meg enormt!

7: En blogger blir født

Dette var året da bloggen ble et faktum, jeg har alltid elsket å skrive og nå hadde jeg endelig fått et tema jeg syntes det var interessant å skrive om. For det å plutselig bli stefar er ikke bare, bare, derfor har bloggen fungert både som dagbok og et sted jeg kan dele mine erfaringer det siste året. Bloggen har siden den gang byttet navn og heldigvis har jeg fantastiske lesere som følger min hverdag hver dag. Takk!

6: Den store familiediskusjonen

Ikke alle høydepunkter er like positive, dette høydepunktet er alt annet enn nettopp positivt. Kanskje bør jeg ta en del av skylden for det selv men, aller mest syntes jeg at folk burde blitt kjent med meg og ikke bloggeren. For da jeg inntok denne familien, hadde nok flere av dem allerede lest min blogg og mange hadde nok dannet seg et inntrykk av meg som blogger og ikke som en privat person.

Mine innlegg om svigermor ble ikke like godt mottatt av alle i min kjærestes familie, folk kjente meg ikke godt nok til å forstå at alt av dette svigermor hysteriet kun var ment som humor. Dermed var kranglingen i gang, folk ringte rundt til hverandre som gale høns og bloggeren var for alvor satt på kartet i denne familien. Det som er trist ved dette er at flere familie forhold er satt på prøve og ikke alle kan repareres.

5: Mitt første møte med barna

Mitt første møte med barna var definitivt et av årets store høydepunkter, det var en tillitserklæring fra min kjæreste som betydde veldig mye for meg den gangen. Den dag i dag kjenner jeg barna utrolig godt, de er fantastisk sjarmerende og jeg er til og med så heldig at jeg får lov til å leve i samme hus som dem. Jeg kan nok være irritert og sint til tider men, mest av alt er jeg bare utrolig glad i disse barna.

4: Forandring fryder

Er det en ting som oppsummerer 2017 for min del så er det forandringer, jeg har gått fra en 15 kvm stor leilighet i Larvik sentrum til et familieliv med kjæreste og barn i Sandefjord og som om ikke det var nok har vi igjen flyttet å funnet oss noe eget som skulle gi oss en nystart i Larvik. Nå stor trives vi her på Langestrand og vi har nettopp gjennomført vår første jul i huset. Vi håper på mindre forandringer i 2018.

3: Kjærligheten i mitt liv

Dersom 2017 kunne blitt skrevet med ord, er det ikke tvil om at ordet for min del ville vært Carine. Du har tatt meg imot med åpne armer, du har lært meg å elske og du har lært meg å føle meg elsket. Du har gjort 2017 til et av mine aller beste år noensinne, du har gitt meg en familie og du har snart gitt meg et barn som jeg gleder meg masse til å oppdra sammen med deg i årene som kommer. Jeg elsker deg <3

2: Jeg er gravid

Dette er definitivt mitt største høydepunkt gjennom 2017, den dagen du fortalte meg at vi skulle ha barn. Det var en strålende vårdag sent i mars, jeg hadde nettopp kommet hjem fra jobb og jeg hadde akkurat lagt beina på bordet for en liten cowboy strekk. Så kom du inn i stuen, du la deg ved siden av meg og så sa du de magiske ordene jeg aldri kommer til å glemme: Jeg er gravid!

Aldri før har jeg kjent på en slik glede, det er drømmen jeg har hatt hele livet og her skal jeg oppleve den med den personen som betyr mest for meg i hele verden. Det er kun dager, timer eller minutter til barnet kommer til verden nå og vi ser så frem til å møte deg!

1: Nyttårsbarnet?

Det er på langt nær helt sikkert, det er på langt nær en umulighet men, håper er at du skal komme til verden den siste dagen i året 2017. Da vil du i så fall krone et fantastisk år for min del, skulle du allikevel ikke komme til verden har du betydd så mye for meg nå mot slutten av 2017 og ikke minst helt siden jeg fikk beskjeden om at du kom til verden. Så du blir uansett mitt store høydepunkt i 2017. Ynwa Sofie <3

Det gikk ikke helt som planlagt mot slutten av året

Det er så deilig å tenke på, om litt over et døgn trer vi sakte men sikkert inn i det nye året. Jeg skal avslutte et fantastisk år for min del men, i alt av minner jeg har gått igjennom fra dette året kom jeg over et minne jeg nesten hadde glemt helt bort. Et minne som på ingen måte talte for et fantastisk år for min del.

For etter en litt for koselig juletid, hadde jeg nok en gang nådd det punktet i livet, hvor jeg lovet meg selv å aldri drikke alkohol igjen. Denne setningen sier jeg nok til meg selv fire ganger hvert år, det er eksakt like mange ganger som jeg mister litt kontrollen og blir litt for full. For i takt med magen som stadig vokser og håret som har sluttet å gro på toppen, har min toleranse for alkohol blitt like tynn som manken min.

Det var nok derfor jeg bestemte meg for at årets nyttårsaften skulle bli hvit for første gang på mange år, endelig skulle også jeg kunne nyte god mat, nyte litt kvalitetstid med familien og ikke minst skulle jeg få med meg fyrverkeriet for første gang på mange år. Vanligvis når klokken tikker inn i det nye året ligger jeg rundt en lyktestolpe, med frostskader som følge av nok et forsøk på å overbevise folk om at jeg kan poledansing. Hvert år fungerer det like dårlig.

Da nyttårsaften endelig kom, var det en strålende dag ute. Det stod skrevet i alt av nettaviser at årets nyttårs var av det gode slaget, synet som møtte meg utenfor vinduene kunne bekrefte nettopp dette og alt lå til rette for en fantastisk nyttårsfeiring med familien. Ulempen ved å ha en hvit nyttårsfeiring er maset fra venner om å bli kjørt hit og dit, så som ventet etter å ha stappet i meg kalkun, stuffing og helvete ringte telefonen.

Det var en venninne gjeng fra Sandefjord som trengte kjøre ned til bryggen i Sandefjord før midnatt, jeg fortalte henne at det måtte skje i god tid da jeg ville tilbake for å få med meg rakettene i Larvik. Så da klokken var på slaget 23:00 var jeg på plass, jeg svippet jentene ned til bryggen og plutselig så jeg at klokken tikket sakte men sikkert mot midnatt. Jeg tok gasspedalen i bunn og sladdet meg igjennom rundkjøringene i Sandefjord by på vei hjemover.

Dette var på den tiden hvor radioen fremdeles var aktiv her i landet, på den tiden FM nettet fremdeles gjorde nytte for seg og nyhetsoppleseren kunne informere om at det kun var syv minutter igjen til det nye året ringte inn. Jeg så på speedometeret, jeg kikket på klokken og tenkte at dette kan faen meg gå. Jeg presset gassen litt mer inn og på et tidspunkt tror jeg det gikk som i Flåklypa filmene men, så skjedde det som skulle ødelegge alt.

For på vei mellom fjellene inn mot Larvik stod det plutselig masse biler i kø, jeg måtte bare konstatere at dette ikke kom til å gå. Hadde jeg enda bare kommet meg imellom fjellene og hatt utsikt mot byen så hadde det vært greit men, der jeg nå stod kunne jeg kun se fjell, fjell og atter fjell. Da køen endelig løsnet opp og jeg kom meg inn til byen var det helt stille, kun et par attpåklatter av noen raketter var å se på himmelen og det var da jeg tenkte. Godt jævla nyttår til deg også!

Våre fødselsløfter til Ynwa Sofie

Dette med fødselsløfter er kanskje ikke det vanligste her i landet, jeg må helt ærlig innrømme at jeg ikke hadde hørt om dette før i går. Det var under en koselig kjærestekveld jeg og min kjæreste valgte å se den nye filmen til Bridget Jones Dagbok, der ble det mot slutten av filmen skrevet ned og lest opp noen fødselsløfter. Da slo det meg med en gang at dette var noe vi også skulle gjøre for vår kommende datter.

Derfor satt vi oss ned i går kveld for å komme opp med noen løfter til vår datter, for det å få barn er noe av det største man opplever i livet men, det er ikke slik at livet som småbarnsforeldre er en dans på roser. Derfor ønsker vi nå å skrive noen punkter, punkter vi lover deg å følge opp i både tykt og tynt. Dette er hva vi kom frem til i går kveld:

  • Vi lover å gi deg den oppveksten du fortjener, med omsorg og kjærlighet i førersetet.
  • Vi lover å støtte deg i dine valg, enten det gjelder skole, idrett eller legning.
  • Vi lover å være forbilder for deg, forbilder du kan se opp til å lære de rette tingene av.
  • Vi lover å være foreldre for deg, foreldre du kan være sur på men, alltid elske.

Ses snart, Ynwa Sofie!

La oss være ærlige!

Nå er vi bare dager, timer og minutter unna den store «Gjør livet bedre måneden» men, la oss være helt ærlige med oss selv nå, det blir nok med tanken i år også.

Nå skal nemlig ribbefettet bort fra hoftene, røyken skal stumpes og etter en litt for festlig juletid slenger vi ofte på at vi skal slutte å drikke også. Det med å slutte å drikke hører man gjerne oftere enn bare når det er nyttår og januar, spesielt de som ikke lenger er så unge som de hadde trodd og har funnet ut at alkoholen ikke virker helt på samme måte lenger kommer med dette nyttårsforsettet sånn i 12 draget.

Fra spøk til revolver, nyttårsforsetter er det mange av og støttemedlemskapene hos treningssentrene fornyes hvert eneste år. Selv om man hele høsten har gått å snakket om å endelig få sagt opp det trening abonnementet, ender det opp med at det fornyes i en slags nyttårs rus. Først to uker senere sitter du igjen med samme problem, treningsgleden har gitt seg men, abonnementet varer nå nok et år til.

Alle nordmenns drøm, alle mosjonistenes mareritt skjer denne måneden vi snart går inn i. Januar er nemlig måneden da ribbefettet florerer på treningssentrene, det er tiden hvor mange av oss nordmenn inkludert meg selv har bestemt oss for en ny og bedre livsstil. Det varer som regel kun i et par ukers tid, helt til man begynner å se litt resultater og helt til savnet etter burger med ekstra dressing blir for stort.

Først da dabber det av på norske treningssentre, da er det tiden hvor hverdagsmosjonistene river seg i bicepsen, tiden hvor de bare står med proteinshaker ved apparatene og kan konkludere med hvem av nyttårs trenerne som holdt ut over den vanlige tiden. For alt jeg vet er dette tiden hvor vipps får problemer igjen, på grunn av overføringene fra veddemålene om hvem som holdt ut å ikke.

Et veddemål jeg gjerne skulle deltatt i selv er veddemålet om hvilke av røykerne som klarer sitt forsett, det er så utrolig lett å se på de som har planer om å stumpe røyken, der de sitter febrilske og suger i seg den siste mengden nikotin før klokken bikker 00:00. Som nyttårstrenerne ryker også de fleste på dette forsettet, det holder som regel frem til humøret tærer på eller til neste harrytur med venninnene.

For røykerne finner alltid en anledning til å begynne igjen, man kan ikke reise til Sverige uten å røyke kan du skjønne. For det første er det tradisjon å sitte fremst i båten å ni dampe på overfarten, for ikke å snakke om taxfree handlingen. Man kan ikke reise til Sverige uten å benytte seg av kvoten kan du skjønne. Derfor slår jeg et slag for dette med nyttårsforsetter en gang for alle. La oss være ærlige.

Noe skal man dævve av uansett, så hvorfor ikke nyte hver dag som om det var den siste.

Jeg elsker dem som om de var mine egne.

Det er snart et år siden jeg tok et viktig valg her i livet, det var et valg som ikke bare omhandlet min fremtid men, heller et valg som omhandlet fremtiden til en hel familie. Da jeg tok valget visste jeg at det ikke kom til å bli enkelt, jeg visste at livet i en småbarnsfamilie ikke kom til å bli en dans på roser men, det viktigste for meg da jeg tok dette valget var det at det var akkurat dette jeg ønsket meg i livet.

For da jeg ble kjent med denne familien visste jeg godt hva de hadde vært igjennom, de hadde gått fra å være en trygg familie på fire til å bli en familie delt i to. Deres trygge hverdag med mamma og pappa var blitt forvandlet til en hverdag hvor de byttet på å være hos mamma og pappa. Bruddet mellom mamma og pappa var en stor forvandling i barnas liv og som om ikke det var nok kom jeg nå inn i deres liv, dermed var det på nytt nye forandringer i denne familien, en forandring barna har taklet veldig fint.

Da jeg tok dette valget om å gå inn i dette forholdet, bestemte jeg meg med en gang for å gå inn i det med alt jeg eide og hadde. Det var absolutt ikke mye jeg kunne love dem men, jeg kunne love dem det viktigste av alt nemlig, ærlighet, omsorg og ikke minst masser av kjærlighet. Jeg kunne love dem en som var der om de trengte støtte, jeg kunne love dem en som ville sørge for at deres oppvekst ble fin og minnerik og jeg kunne love dem at det eneste jeg ønsket var å se en lykkelig familie vokse opp.

Jeg visste utmerket godt at jeg ikke kunne ta fra noen en rolle, jeg visste utmerket godt at de aldri ville bli mine egne barn men, jeg besluttet tidlig at jeg skulle behandle dem som om de var mine egne. Spesielt nå som Ynwa Sofie snart kommer til verden, blir det viktigere enn noen gang at jeg holder dette løftet. For da jeg gikk inn i dette forholdet var det ikke fordi jeg elsket etternavnet til min kjæreste, min kjærlighet til henne og barna er større enn noe etternavn her i verden. Enten det er Obama eller Heum.

Jeg vet at de aldri vil bli mine barn, jeg vet vi aldri kommer til å få de samme genene men, jeg ønsker allikevel å dele av all min kjærlighet, jeg vil dele opplevelsene mine med dem og sammen ønsker jeg å skape minner med dere som min familie. Dere har gitt meg muligheten til å se hvordan familie livet fungerer, dere har gitt meg muligheten til å se dere vokse opp og jeg må si jeg beundrer min kjæreste og barnas far for måten de har oppdratt dere på. Jeg føler på en måte at jeg har kommet til dekket bord.

Du har den alltid blide Karen Emilie som er oppdratt som en aktiv jente, hun elsker dans, drilling og svømming og gjør det virkelig godt på alle grener. Du har den alltid så kosete Tim Leander som er full av energi og han får virkelig utløp for denne energien på fotballbanen. Jeg må si jeg er stolt over å kjenne dere, jeg er stolt over å ha fått tatt del i denne familien og jeg føler meg stolt over å ha taklet denne familiesituasjonen på en god måte. Alt dette kan jeg takke dere for, dere i den kule gjengen vi er.

Det har vært som en berg og dalbane med opp og nedturer, jeg har møtt mange hinder på veien men, nå snart et år etter føler jeg at jeg kan kalle meg et fullverdig medlem av denne familien. Jeg elsker dem som om de var mine egne, de er en del av min familie nå og slik skal de også føle det.

Når forelskelsen har lagt seg..

Som nyforelsket er det lett å la seg rive med, man sier gjerne de tingene din utkårede ønsker å høre og man overselger seg selv når det kommer til interesser. Så i de tilfellene man faktisk ender opp som par, vi du få et problem med å forklare deg den dagen sannheten kommer frem.

Du kan bare spørre meg, jeg har gått i akkurat denne fellen. Jeg fortalte nemlig min kjæreste at jeg var vaskeglad, hadde massasje som hobby og ikke minst klarte jeg å lure meg selv å henne til å tro at jeg elsket å ligge våken om nettene å bare prate sammen. Så kom derimot tiden hvor vi ble et par, tiden hvor vi endelig kunne dyrke våre felles interesser og tiden hvor alt av løgner måtte avsløres.

Tro meg, det ble noen sure epler å bite i her i gården, for som nyforelsket kunne jeg ligge i timevis å bare prate med min kjæreste. Om det var på telefonen, om det var i samme sofa eller om det var i samme seng spilte ingen rolle, vi kunne ligge våkne i flere timer å bare prate. Snart et år senere er det å bevege seg i seng blitt et mareritt, hun forventer timevis med prat mens jeg sliter med å holde meg våken.

For etter bare sekunder med hodet på puten er jeg allerede inne i drømmeland, det bringer meg videre til min neste løgn som nyforelsket. Jeg klarte på en eller annen måte å fortelle henne at jeg elsket å ligge å kose, holde rundt og ikke minst massere henne. Jeg klarte til og med å juge på meg massasje som min største hobby og i starten av forholdet var jeg faktisk veldig flink til å følge opp dette.

Problemet mitt var bare det at jeg er en av de guttene, en av de guttene som blir sliten i hånden etter en tur opp og ned på ryggen, en av de guttene som får vondt i fingrene etter to tak med massasje og i starten av forholdet benyttet jeg faktisk støttebandasje mot sene betennelse når min kjæreste ikke var til stede. Jeg gjorde det vel egentlig bare for å imponere og kanskje får å oppnå litt sengehygge samtidig.

Lengst gikk jeg nok da jeg fortalte min kjæreste at jeg var veldig god til å vaske, jeg fortalte henne at det var jeg som pleide å ta meg av mat og vasking i tidligere forhold. På denne tiden bodde jeg også i en 15 kvm stor leilighet, så de gangene vi var hjemme hos meg var det lett å få henne til å tro det var sant og takk gud for at hun aldri sjekket klesskapene mine. Da hadde mine løgner allerede blitt avslørt..

Det tok allikevel ikke lange tiden fra vi flyttet sammen til hun fant ut om min vaskeløgn, for sannheten er at jeg ikke elsker å vaske. Tvert imot er vasking noe av det kjedeligste som finnes, derfor bestemte jeg meg for å gjøre en så dårlig jobb at hun ikke ønsket at jeg skulle gjøre dette noe mer. Heldigvis hadde jeg truffet min likesinnede, for også min kjæreste hadde dratt noen løgner men, bare motsatt vei av meg.

Hun fortalte nemlig at hun ikke kunne lage mat og at hun ikke var noe glad i å vaske da hun gjorde dette hele dagen på jobb, så sånn sett var jeg nok drømmemannen der og da dersom jeg hadde snakket sant. Siden jeg flyttet inn kan jeg fremdeles telle på en hånd hvor mange ganger det er jeg som har laget middag eller vasket huset men, på tross av alle løgnene som nyforelsket er vi fremdeles et par.

For tross alle løgnene er det fortsatt liv laga i dette forholdet, nå som sminken er fjernet og sannhetene er avslørt er vi fremdeles like lykkelige som da vi var nyforelskede og løgnere, i hvert fall jeg da.

I`m a Hot Dog for Christmas!

Jasså, folkens. Dere sitter og stapper i dere poteter ribbebiter og surkål til dere gulper det opp igjen, helt uten å tenke på denne lille karen som ligger her forlatt og alene i juletiden. I flere år har jeg vært julens høydepunkt og jeg har levd som en Hot Dog for Christmas men, i år er jeg kun en Sur Dog for Christmas.

For de av dere som ennå ikke har skjønt det, er dette Oskar som har logget seg på bloggen. Oskar hvem, tenker sikkert du nå men, ja det er faktisk meg, selveste god gutten å bikkja til han der Pappabloggeren: Pappaglede. Han som leker verdens beste ste pappa på bloggen mens han egentlig bare er en selvopptatt blogger som aldri mer vier meg noen form for oppmerksomhet. En gang var jeg pappas god gutt, nå er jeg bare blitt den bikkja som alltid plasseres hjemme når dere andre godter dere.

Til og med barna her i huset har forlatt meg denne julen, min trofaste kompis som alltid kaster ball med meg er borte. Han som alltid ønsker å leke og som er den eneste som gidder å kaste med meg, det er liksom ikke like fett å måtte kaste den helvetes ballen frem og tilbake selv heller. Så om noen møter på denne blonde karen i julen, gi meg gjerne en beskjed for han svarer meg ikke på snapchat heller. Det gjør derimot søsteren hans som peprer meg med snapper hele julen.

Det er hun kule jenta her hjemme vet dere, som dere sikkert har sett på bloggen noen ganger. Hun har alltid med seg noen snille venninner hjem og sammen tar vi på neglelakk, har spa i badekaret og ikke minst koser de masse. Ikke noe kos nå i julen altså som de bare har forlatt meg en etter en, kun snapper gjør at jeg fremdeles stoler på at de kommer hjem igjen. Så nå legger jeg meg bare under varmepumpa igjen og venter på at ting skal komme tilbake til normalen igjen.

Så ja, det var egentlig bare det jeg hadde å komme med i denne julestria, next year i`m back as Hot Dog for Christmas ass.

Endelig kom du!

Etter ukevis med venting, spenning og glede kom du endelig.

Endelig kom du, du kjære romjul! For det er det samme hvert eneste år, man snakker alltid om å bli ferdig med julen i god tid. På samme måte blir man skuffet hvert eneste år, der man står i kø på Cubus for å handle den siste gaven et minutt før stengetid. Derfra bærer det hjem, få på seg finstasen, kaste i seg ribbefett og så kommer det store klimakset nemlig pakkeåpningen, dette pågår en god stund frem til jeg sovner godt i sofaen med en siste bolle med riskrem på magen.

Når man så våkner til liv fra drømmeland noen timer senere, kjenner man først på en litt stiv nakke men, så kommer god følelsen for endelig er julen ferdig for i år. Endelig kan man senke skuldrene, det er som om hver eneste dag er en lørdag og ikke minst er dette tiden hvor undertøy og t-skjorte er et godkjent antrekk her hjemme i stuen. Alt handler bare om å nyte den siste tiden, før vi trer inn i et nytt år med nye mål, nye forventninger og nye bekymringer.

Denne følelsen kan minne litt om den følelsen man sitter igjen med etter finalen i Farmen, for i en lengre periode har man bygget opp spenning, man har bygget opp et håp om hvem som vinner og alt eskalerer da den siste kniven stikkes i planken foran vinneren. Enten er du fornøyd med årets utgave eller så sitter du skuffet igjen men, uansett utfall er det deilig å kunne senke adrenalinet i kroppen, slenge beina på bordet og bare nyte at årets utgave endelig er over.

Nei, endelig kom du, du kjære romjul! For meg er du årets beste tid, du er tiden det er lov til å bare ligge på sofaen uten at noen klager og du er tiden hvor oppvask, klesvask og støvsuging tåler å vente bare en halvtime til. Nyt tiden for alt den er verdt, for om bare noen dager er vi i gang med et nytt år. Et år som for meg vil by på mange nye utfordringer men, vet du hva, jeg gleder meg som et barn.

God romjul 😊

Barnet i meg har våknet..

I lange tider har jeg fryktet at det indre barnet i meg hadde gått av med døden, for der grå hår har begynt å vise seg ved ørene, for ikke å snakke om håret som kommer ut av ørene og ikke minst håret som er blitt borte på toppen av hodet har fått alt fokus i det siste. Midt imellom busken i øret og fullmånen på toppen av hode befant det seg allikevel et lite barn, det fant jeg gledelig ut av i går.

For dersom man tenker seg tilbake til sin egen barndom, da er det noen ting som virkelig minner deg om barndommen og en av disse tingene er for min  del Nintendo og Super Mario Bros. Akkurat det samme følte min kjæreste også, så da Super Nintendo`en hadde gjemt seg i en av årets julegaver var gleden til å ta og føle på. Allerede under desserten ble planene lagt for tidenes LAN i heimen.

Vi klarte nesten ikke å vente med å komme hjem, frossen pizza i ovnen, ei lita Cola flaske ala 1,5l ved siden av god stolen og store planer om å døgne var noen av ingrediensene for kvelden og natten. Du vet, annet hvert brett, ønske om å knuse Koopa og game over, mye glede i tre setninger der altså men, det var game over som tok oss først. Allerede 23:57 måtte vi kaste inn håndkle.

Det var da vi skjønte at barnet i oss fortsatt levde men, i en mye eldre og slitenere kropp enn tidligere. Det at min kjæreste er høygravid og kan føde når som helst spilte også litt inn her, men ikke tenk på det da, der har jeg planen klar. Jeg har nemlig snikpakket Super Nintendo`en i bunnen av fødebaggen, den er det bare å slenge opp på skjermen over hjertelyd og lignende på fødestuen men, ikke si det til noen.

Fullt så ille er det nok ikke men, det samme kan ikke sies om nivået vårt på Nintendo. For det er blitt mange år siden sist, mange år siden jeg var kongen på Super Mario i heimen og mange år siden jeg kunne skratt le av mamma sitt nivå på dette spillet. Allikevel er det nostalgi, det er minner og det er morsomt og igjen kunne spille det man elsket over alt i barndommen.

Best av alt var det nok å vite at barnet i meg fortsatt levde, godt gjemt bak kols, eder og galle.