Til mannen i mitt liv (Del 2) – Gjesteinnlegg fra Mammaglede.

Nå har vi to snart vært sammen i et helt år, tenk på det, et helt år. Jeg spør meg ofte hvor det året ble av, for det har gått så utrolig fort. Du har rukket å flytte to ganger på dette året, du har forhåpentligvis funnet dama i ditt liv og sammen har vi skapt et helt nytt liv. For at vi har skapt vakre ting i det året som har gått er det liten tvil om, vi har fått et nydelig barn og det er deg og hun jeg skal snakke litt om nå.

Valget vi tok om å få barn så tidlig i forholdet angrer jeg ikke på i det hele tatt, det kunne faktisk ikke føltes mer riktig enn det, det gjør akkurat nå. Alt med oss har gått i rekordfart men, det føles ut som om alt stemmer så utrolig bra og valget om å få barn var det eneste rette i den situasjonen vi var i. Det fantes ikke tvil i min sjel, jeg elsker deg, du betyr alt for meg og selvfølgelig ville jeg ha barn med deg.

Nå, ni måneder senere, sitter vi her med et nydelig velskapt barn. Hun er prikk lik pappaen sin, så her kan du ikke lyve fra deg noe som helst. Jeg skal innrømme det at alle meningene du har hatt, bak det harde skallet ditt har fått meg til å lure på hvordan dette skulle gå. Men, det må jeg få lov til å si, du har taklet dette utrolig godt og du viser frem din myke side som er full av følelser jeg ikke visste du hadde engang.

Du er blitt en mye mykere mann, det skal nemlig en skikkelig mann til for å grine av barnekor, farmen kjendis og egne bloggtekster. Men, viktigst av alt, du er en fantastisk pappa for Ynwa Sofie. Du skifter bleier og blander melk til den store gullmedaljen, trenger jeg hjelp til noe så trenger jeg aldri å be deg to ganger om dette. Det oser stolthet av deg når du viser henne frem eller bare når du snakker om henne.

Det oser også kjærlighet når du ser på henne, det er så utrolig vakkert å se. Du gjør en utrolig god jobb, du gjør en utrolig god innsats og du gjør langt ifra for lite for henne som du har uttrykt at du er redd for. Du er en fantastisk pappa og du har tatt på deg rollen som pappa helt naturlig, det har jeg heller aldri vært i tvil på at du kom til å gjøre. Du blir mer og mer sikker på hva du gjør hver eneste dag.

Med deg som pappa kommer hun til å vokse opp til å bli en selvsikker og fantastisk jente, du skal være stolt over deg selv og du må aldri tvile på at du er god nok for henne. Du er en fantastisk pappa for henne og du er mer enn god nok til rollen din. Så stol på meg når jeg sier dette, du er den perfekte pappaen for Ynwa Sofie og den jobben du legger ned er så utrolig god.

Jeg er også veldig stolt over alt du har fått til med bloggen din, du er utrolig flink til å skrive og du er utrolig kreativ. Jeg skjønner ikke hvordan du klarer å skrive så morsomme tekster, så fine tekster og så elsker jeg innleggene om meg og alle barna. Det er en fin måte å uttrykke at du bryr deg om dem, for det kan i mange settinger være enklere å skrive ned følelsene sine enn å si dem, si.

Jeg håper at du ved disse innleggene har fått litt bekreftelser og jeg håper selvfølgelig du setter pris på disse ordene, for jeg mener det av hele mitt hjerte. Aldri tvil på deg selv, for du er mer enn god nok.

Jeg elsker deg uendelig masse, oss to for alltid gutten min <3 

Hvordan kunne jeg ta så ufattelig feil?

Ja vel, så alle de fine stundene vi har hatt sammen har bare vært en løgn?

Da jeg valgte å gå inn i dette forholdet, var det med full forståelse for at denne jenta hadde to barn fra før av og det er klart at slike overganger kan være vanskelige å takle. For når du fremdeles sitter med fatle etter å ha sveipet for mye på tinder, er det litt vanskelig å plutselig skulle være en voksenperson og en god stepappa. Jeg følte meg litt som høna som lette etter nåla i høystakken på et tidspunkt.

For det er litt vanskelig å finne ut av hvilken rolle man skal innta ovenfor barna, skal du være helt bajas og for alltid være en lekekamerat eller skal du være den litt strenge stefaren som barna respekterer. Jeg forsøkte begge deler, jeg gjorde virkelig alt jeg kunne men, jeg forstod fort at uansett hva eller hvordan jeg gjorde ting, ville jeg for alltid være wienerpølsa i lompe i denne familien.

Du vet, en wienerpølse i lompe er godt det men, det er aldri helt på høyde med en pølse i brød, eller pappaen i dette tilfellet da. Jeg var helt klar over at jeg ikke skulle ta over noens rolle, så det her handlet om at jeg ville at barna skulle like meg. Jeg kan godt være wienerpølsa i lompe jeg, bare dere ikke spiser alle pølsene i brød fremover. For jeg var interessert i å bli kjent med barna, de var jo en del av forholdet.

Det endte opp med at jeg kjørte en stil godt blandet av seriøs og tullemester, det vil si jeg valgte å være meg selv ovenfor barna. Det virket som de elsket det, eller meg da for å si det sånn. For plutselig ville de ha meg med på alt som skjedde i livet deres, de ville ha meg med å bygge lego, de ville ha meg med ut å leke og de ville rett og slett tilbringe masse tid med meg og det var akkurat slik jeg håpet det skulle bli.

Jeg var ute i all slags vær, jeg lekte gjemsel med barna og alltid klarte jeg å gjemme meg inne i tornebuskene. Det føltes som om en rottweiler hadde bitt meg i ræva men, det var bare tornene som fortalte meg at de hadde funnet seg en perfekt plass å være. Det gjorde utrolig vondt og latteren til barna gjorde ikke mindre vondt mens moren deres stod med pinsetten og plukket ut tornene.

På grunn av alt dette jeg har ofret for dem, føler jeg meg nå lurt og ikke minst såret over deres planer. For hele veien har de bevart en hemmelighet ovenfor meg, en hemmelighet de kanskje ikke var klar over selv men, jeg har selv blitt veldig bevisst på dette den siste tiden. For jeg tror ikke barna ville ha meg med hit og dit fordi de likte å leke med meg, nei da, de skulle bare ha med seg en vandrende søppelkasse de.

Selv når jeg forsøkte å være snill og kjøpe is til dem på butikken, ble jeg deres søppelkasse i ettertid. Jeg vet ikke om de ville gjengjelde gaven fra meg ved å gi noe tilbake men, et ferdig spist is papir med sjokolade, jordbær og faens oldemor var ikke det jeg ville ha. Gi meg heller en kos da, gi meg heller et takk, ikke bruk meg som deres egne private og vandrende søppelkasse.

Jeg er helt sikker på at dette ikke bare gjelder oss steforeldre, jeg tror barna bruker foreldre på akkurat samme måte. Så har du noen gang vært barnas vandrende søppelkasse?

Til mannen i mitt liv – Gjesteinnlegg fra Mammaglede.

Jeg har selvfølgelig fått med meg dine bekymringer på bloggen i det siste, om at du ikke er en god nok kjæreste, en god nok pappa og en god nok ste pappa for mine to barn. Så derfor tenkte jeg å fortelle deg akkurat hva jeg mener om den saken, for du er ikke så ille som du ser ut som, eller hva jeg skal si. He, He.

Jeg har merket på deg at du egentlig trenger litt bekreftelser i hverdagen din, noe jeg kanskje ikke har vært den beste til å gi deg men, nå er det på tide at også du får noen bekreftelser i hverdagen. For aldri før har jeg hatt så sterke følelser som det jeg har for deg, du er den første jeg tenker på hver dag jeg står opp og du er den siste jeg tenker på hver kveld før jeg legger meg, du betyr rett og slett alt for meg.

Jeg er så utrolig glad for at jeg ga oss en ekstra sjanse tilbake i tid, for du vet akkurat hva du skal gjøre for å glede meg, du vet akkurat hva du skal gjøre for å få meg til å le og du vet akkurat hva som skal til for å gjøre meg sint. Selv om jeg til tider har lyst til å hugge av deg hodet, så elsker jeg deg uendelig mye og med andre ord så rører du hele følelsesregisteret mitt. Det er det jeg kaller ekte kjærlighet.

Tanken på å kunne bli gammel med deg gjør meg lykkelig, alle de små tingene du gjør i hverdagen betyr mer for meg enn du tror. Bare det at du hver eneste morgen gir meg et kyss, bare det at du klemmer meg ordentlig hver gang du kommer hjem fra jobb og bare det at du sier du elsker meg flere ganger om dagen. Det er de små tingene i hverdagen som styrker forholdet og det betyr uendelig mye for meg.

Dersom jeg har en dårlig dag, er du den eneste som kan få det til å bli en fin dag, bare ved at du smiler når du kommer inn døren etter jobb. Du gjør meg lykkelig bare ved å være deg selv og du gjør meg veldig glad. Jeg blir heller aldri lei av å se på deg, jeg pleier faktisk å sitte å se på deg uten at du merker det og spesielt kassa di er høyt verdsatt fra denne siden av sofaen men, det vet jeg at du har merket fra før.

Det jeg setter mest pris på ved deg er hvordan du har åpnet armene dine for Timmer`n og Karen Emilie, det var det viktigste for meg da vi ble sammen at du gikk godt overens med mine barn og jeg tar av meg hatten og bøyer meg i støvet for deg, for det har du virkelig klart med glans. Det er nemlig ingen selvfølge at du skal kjøre dem på aktiviteter, leke og tulle og i det hele tatt være der for dem.

Jeg er så glad for å se at du virkelig bryr deg om dem og jeg kan si med sikkerhet at de bryr seg om deg også. Jeg vet du til tider føler at de ikke bryr seg så veldig mye om deg men, jeg vet at de gjør det, de setter pris på deg og elsker deg. For når jeg sier til de at jeg elsker dem, svarer de alltid at de elsker meg og de sier også at de elsker deg i samme setningen. Det er disse tingene som betyr noe i hverdagen.

Hver gang Timmer`n fanger en pokemon, kan jeg se det lyser opp i øynene hans og gleden er umulig å skjule over hvor mye han gleder seg til å vise deg hvor kul denne er. Selv om dette ikke virker som en så stor greie, vet jeg at det betyr veldig mye for han at du gidder å engasjere deg i disse pokemonene. For du vet hva det betyr for han og det betyr alt for meg å se at du gidder å engasjere deg i dette for han.

Det samme gjelder når det kommer til fotballen, jeg ser han lyser opp hver gang han snakker om deg og fotballen. Han synes det er så utrolig moro at du vil spille med han før hver eneste trening, han har virkelig savnet dette de gangene jeg har kjørt til trening og du er hjemme med Ynwa Sofie. Så må jeg heller ikke glemme hvor stolt han er av å ha lært seg å stå på skøyter, også det på grunn av deg.

Jeg merker det på hele han at selvtilliten er mye høyere enn tidligere og der skal du ha mye av æren for akkurat det. Så at du kan klappe deg selv på skuldra og si til deg selv at du gjør en super jobb som ste pappa er helt sikkert og visst. Det er også en avgjørende faktor til at vårt forhold er så utrolig bra, du har bestått prøven med glans og det må du aldri, aldri i verden tvile på. Vi er veldig glad i deg alle sammen.

Så må vi ikke glemme Karen Emilie, hun bare elsker alle tingene du tar dem med på. Om det er på skøytebanen, ned til stranda og se på bølgene eller noe så enkelt som at du bare tuller litt med dem. De få gangene hun klarer å skremme deg er hennes største glede i hverdagen, hun kommer stadig til meg og planlegger hva det neste hun kan tulle med deg skal være og kanskje har du møtt din overmann her.

Nå skal jeg få la deg ta inn over deg disse inntrykkene før jeg går over til å fortelle deg om hvordan du er som pappa, jeg tror du trenger noen timer på deg før du får den endelige dommen der, så vi snakkes videre i morgen 😊

Aldri før har jeg vært så redd.

I den tiden jeg gikk og ventet på å bli far, var det mange flotte solskinnshistorier ute og gikk. Historier om hvor fint og flott dette kom til å bli men, det var ingen som fortalte meg om frykten ved å få et barn.

For aldri før har jeg vært så redd, så redd for at noe skal skje med min lille datter. Innerst inne vet jeg at jeg ikke kan beskytte henne mot alt her i verden men, det er slitsomt å gå rundt og hele tiden holde pusten i redsel for at noe skal skje henne. For opp gjennom et liv vil det være knall og fall i barnehagen, det vil være fall etter klatring i trær og dette er gleder jeg ikke vil ta fra henne i barndommen hennes.

Noen ganger skulle jeg ønske at verden var som Disneyland, en plass der barna storkoser seg, en plass der barn kan være seg selv og ikke minst en plass der ting skjer i trygge rammer. Slik det er i dag er ikke engang Disneyland trygt nok for meg, jeg ser farer hvor enn jeg ser rundt meg og hvert fall om min datter er i nærheten av dem. For den siste tiden har jeg oppdaget sider ved meg selv jeg ikke trodde jeg hadde.

For jeg har forelsket meg i blikkene hennes, jeg har forelsket meg i smilene hennes og jeg har forelsket meg i hele denne jenta. Min største frykt her i livet er å miste henne, for selv om farene ikke er alt for mange i den alderen hun er nå, så er jeg litt for god på å finne de farene som er fryktelig skremmende allikevel. For i en tid hvor hun stort sett sover, spiser og fyller bleien hadde jeg ikke sett for meg så mange farer.

Ta for eksempel bamser, de søte små bamsene som bare står der i sengen og vokter over din datter. Det er ikke de skumle, blanke øynene som lyser imot deg i mørket jeg frykter, nei, jeg frykter mer for at disse skal legge seg over ansiktet hennes slik at hun ikke får puste mens jeg ligger og sover. Det er sikkert en helt normal reaksjon for en kar som er blitt pappa for første gang men, gud hvor redd jeg er for det.

Det å grine seg bort kan også virke skummelt, selv om jeg vet at dette ikke er farlig. Det gir meg litt følelsen av å være i Disneyland det også, der du kjører en litt for stor attraksjon. Der du sitter i en vogn og hiver etter pusten, i en blanding av glede og redsel. For når hun griner seg bort, ja da får jeg berg og dalbane følelsen i kroppen. Jeg vet det ikke er farlig men, jeg håper allikevel at det snart er over.

Så kanskje er ikke ønsket at livet skal være som Disneyland allikevel, for selv om man bare vandrer rundt og ser på severdighetene, kan en nybakt far finne farer også der. Så det jeg egentlig forsøker å si er at jeg skulle ønske jeg var et barn igjen, for barn har ingen anelse om hvilke farer som lurer. For de er livet mamma, pappa og resten av familien og det er slik jeg skulle ønske jeg tenkte også istedenfor å frykte alt og ingenting.

For det er noe med disse søte smilene, blikkene og faktene som minner deg på at du har skapt noe du ikke vil miste. Det er heldigvis flere gleder en frykter ved dette men, jeg har aldri vært så redd noen gang.

Det finnes ingen annen utvei – Kommentarfeltet stenges.

Det føles litt som å bli presset opp i et hjørnet i skolegården, du vet når den tøffeste gutten på hele skolen kun gir deg to valg og uansett hva du velger så føler du deg ikke helt sikker på valget i ettertid.

Det er nå gått et par dager siden jeg måtte ta dette valget, for enten måtte jeg stenge kommentarfeltet på bloggen eller så måtte jeg rett og slett slutte med alt som heter blogg. Herregud, er det ikke bare en blogg da tenker du, å, vet du hva? Det samme tenkte faktisk jeg i en lang periode, jeg tenkte også at dette kun var et kommentarfelt men, tro meg, så enkelt var det faktisk ikke.

For jeg har alltid påstått og ment at disse kommentarene ikke går inn på meg, jeg har fortalt meg selv og andre at jeg ikke bryr meg om disse men, det var fordi jeg også oppriktig trodde på det selv. De stygge kommentarene har vært en del av min hverdag i snart et år nå, det er blitt en vane og lese dritt om seg selv om sin familie hver eneste dag på bloggen og det skumle med det er at man selv starter å tro på alt.

Det er greit at jeg som blogger selv har tatt et valg om å dele mitt liv offentlig, på den måten har jeg også et visst ansvar ovenfor mobberne eller haterne om du vil. Jeg har et ansvar for at min nærmeste familie ikke skal bli berørt av dette, jeg har et ansvar for at mine fantastiske lesere ikke skal bli berørt av dette og til syvende og sist er det jeg som har ansvaret for alt som står i mine kommentarfelt her på bloggen.

Det har tatt meg tid, det har tatt vinter, votter og vår før jeg tok det endelige valget og nå kan jeg klappe meg selv på skulderen og si at jeg har gjort det eneste rette. Jeg har stengt kommentarfeltet for stygge kommentarer, enhver kommentar som kommer inn vil måtte igjennom en godkjenning før den kommer ut på bloggen og det vil da si, at alle dere hyggelige lesere kan nå meg som vanlig mens haterne må ut.

Jeg ber om forståelse for at denne endringen gjøres og jeg ser frem til å lese alle deres hyggelige kommentarer i tiden som nå kommer 😊

Svar fra første spørsmålsrunde med Pappaglede.

Først og fremst må jeg få lov til å takke alle dere nydelige mennesker som har tatt dere tid til å stille meg deres spørsmål, spørsmålene har vært mange og spørsmålene har vært gode. Så takk for den, ikke noe press i det hele tatt på gode svar her nå men, det var helt ærlig en slik spørsmålsrunde jeg ønsket meg.

Så for ikke å oppholde dere i alt for mange minutter en mandagsettermiddag hopper jeg bare i det, her er mine svar på deres flotte spørsmål i spørsmålsrunden:

Anonym: Er det sånn at de som går med rosa lue sitter og tisser?

Hei, anonym. Jeg regner med at du her sikter til min rosa blogger lue, så her skal du få svaret du har lengtet etter å få. Jeg kan selvfølgelig ikke svare for alle som bruker rosa lue men, i mitt tilfelle så ja, jeg sitter og tisser. Ikke fordi det er så sykt mandig men, jeg liker å ta vare på meg selv og jeg har hørt at det å sitte å tisse kan være bra for prostataen.

Katharina: Hvordan synes du livet som småbarnsfar er? 😊

Hei, Katharina. Jeg må si at livet som småbarnsfar er helt fantastisk, bare tanken på å vite at den lille jenta i armene mine er min datter gjør meg våt i øyekroken. Jeg bare elsker de høye stønnelydene når melken skal ned, jeg bare elsker smattingen i jakten på flasken eller smokken og jeg bare elsker snorkelydene hun lager når hun er tett i nesen. Så ja, livet som småbarnsfar er helt fantastisk.

Katharina: Er det noe du føler er med utfordrende enn andre ting som småbarnsfar? 😊

Utfordringer er det helt klart for en som aldri før har vært pappa, det har vært alt fra hvordan man skal håndtere denne geleklumpen på en best mulig måte, til å skjønne alle tegnene et barn gir og til og med hvordan man blander denne morsmelkerstatningen. Men, jeg føler at ting går seg veldig til, jeg lære noe hver eneste dag og jeg tenker at alle utfordringer kan løses. Men ingen utfordringer er større enn andre.

Katharina: Er småbarnslivet blitt noe annerledes i forhold til hva du så for deg?

Her vil jeg absolutt si ja. Jeg så for meg dager uten søvn, tidenes poser under øynene og jeg gruet meg veldig til hvordan livet som småbarnsfar kunne kombineres med jobb. Jeg tok nok kanskje ikke feil men, jeg føler at jeg hadde sett for meg at det skulle være mer slitsomt enn det, det faktisk er. Ikke det at det ikke er slitsomt men, jeg hadde nok sett for meg at det skulle bli endra mindre søvn enn jeg får nå.

Stine: Hadde dere klart et guttenavn også?

Hei, Stine. Vi hadde i hvert fall flere tanker rundt et guttenavn også, vi var innom en del forskjellig og vi landet vel egentlig på Georg dersom det ble en gutt. Oppkalt etter min oldefar og et navn vi begge syntes var fint. Jeg foreslo også Tinder, da jeg og min kjæreste møttes på Tinder og lenge var dette et navn vi ønsket å gå for men, så fant vi ikke noe navn som passet sammen med Tinder, derav Georg i stede.

Stine: Når blir Ynwas første Liverpool tur? 😀

Ynwa Sofie skal definitivt komme seg til Anfield og Liverpool lenge før jeg har klart det, jeg ønsker å ta henne med til Liverpool når hun blir litt større og skjønner hva dette går ut på. Så kanskje når hun er 5-6 år tenker jeg at det kan være på tide med sin første Liverpool tur, hvert fall første turen hun kommer til å huske noe fra. Og, takk for gratulasjoner 😊

Geir-Georg Marius Ulrik: Hvorfor kaller du deg selv for en livslang Liverpool supporter når du aldri har vært på Anfield? Er ikke så jævlig dyrt å reise over hvis man har vært fan hele livet, vitner til helt ræva prioritering til fan å være.

Hei, Geir-Georg Marius Ulrik. Takk for ditt spørsmål og ikke minst din evne til å forklare andre hvor dårlige personer de er. Det kan være en fordel å sette seg inn i andres situasjoner, eventuelt la vær å komme med slike antagelser og kommentarer. Jeg har ved 7 anledninger hatt både flybilletter, hotell og kampbilletter klare men, en periode i mitt liv var ikke like lys og fin som alle kanskje forventer og tror.

Jeg hadde for eksempel biletter til FA cup finalen mellom Liverpool og Chelsea men, angst og depresjoner satte en stopper for hele turen. Så jeg får bare beklage at jeg ikke prioriterte bort angsten og depresjonene, skal tenke på det neste gang jeg får et anfall hvert fall. Så slipper jeg å være en dårlig fan, på grunn av at jeg aldri har vært på Anfield og at jeg har slitt med angst og depresjoner.

Geir-Georg Marius Ulrik: Etter at du ble verdens kjent for å kalle ungen Ynwa, hvorfor prøver du å utnytte dette til din fordel i håp om å få gratisbilletter eller noe annet av klubben?

Det jeg liker ved deg da, er at du er så positiv i tankegangen og ikke minst de gode og fine spørsmålene dine. For det første vil jeg ikke se på meg selv som verdenskjent på grunn av disse oppslagene, det er et blaff som er borte før man rekker å oppdage det. Jeg kan også fortelle det at jeg ikke forsøker å få noe av klubben i det hele tatt, jeg har allerede bestilt tur til neste sesong så jeg trenger ikke noe gratis.

Så dessverre, dette er det beste svaret jeg kan gi deg 😊

Rigmor: Har du fortsatt begge beina godt plantet på jorda?

Kjære svigermor, du kjenner meg såpass godt nå at jeg selvfølgelig ikke har det. He, He. Nei da, selvfølgelig har jeg begge beina godt plantet på denne jorda. I den grad jeg kan synes at oppmerksomheten kan bli litt mye, føler jeg at jeg har nådd det punktet akkurat nå. Jeg føler denne saken har gått langt lengre enn jeg hadde sett for meg og håpet. Så, jeg kommer fortsatt på kjøttkaker.

Rigmor: Hvorfor har du aldri vært på Anfield?

Nei, jeg vil si at tilfeldighetene har ikke ønsket at jeg skal komme meg dit. Ved flere anledninger har alt vært klappet og klart for avreise men, vonde tunger og åndenes makter har ønsket det annerledes. Det jeg hvert fall kan si, er at jeg nå kommer til å reise på tur, kanskje skal vi alle ta turen sammen for å dele de gode minnene sammen 😊

Takk til alle dere som tok dere tid til å sende inn spørsmål, det setter jeg utrolig stor pris på.

Jeg trives best i min lille lokale pub.

Jo da, det kan være morsomt med oppmerksomhet men, det finnes ikke noe bedre enn å komme tilbake til sin lille lokale pub.

Det var så utrolig deilig å endelig bare lande, lande på den faste barkrakken ved siden av den faste bartenderen og omgitt av alle de lokale menneskene som man ikke kjenner men, som man utrolig godt vet hvem er. Bare det å kunne bestille den faste ølen, med akkurat like mye skum som forrige gang jeg var innom og ikke minst slå av en hyggelig prat med sidemannen som man egentlig ikke kjenner.

For selv om dette var en metafor, er det litt sånn jeg føler det ovenfor dere. Dere faste lesere som følger meg i tykt og tynt, det er ikke sånn at jeg kjenner dere men, allikevel føler jeg at vi har vår egen greie her inne. Vi har liksom vår egne lille pub, en pub der vi kan være oss selv og selv om vi ikke kjenner hverandre så godt, er det allikevel nok til at vi kan slå av en hyggelig prat rundt bardisken.

Men, uansett hvor godt jeg trives i den lokale puben, er det alltid noen som er ute etter å lage kvalme og til slutt ender det opp med at jeg kastes ut av puben mot min vilje. Som for eksempel de siste dagers hendelser, når min blogg plutselig leses av flere 1000 nye mennesker, når ansiktet mitt plutselig er på forsiden i alle verdens aviser og plutselig er jeg omgitt av helt ukjente mennesker som ikke skjønner meg eller min humor.

Det er på slike dager jeg savner den lokale puben, den faste barkrakken ved siden av den faste bartenderen og ikke minst alle dere flotte gjester som jeg føler jeg kjenner litt. For når ting går viralt som det har gjort den siste tiden, er det litt som en hjemme alene fest i ungdommen Du vet aldri hvem som stikker innom, du vet ikke hvem som er ute etter å lage kvalme og du vet aldri om alt er helt når de forlater stedet igjen.

Da er det mye bedre og tryggere med dere faste lesere, vi som snakker samme språk, dere som forlater lokalet når lyset blinker og dere som til og med kanskje kaster sneipene og brukte snuser i søppelkassen før dere går. Derfor er dere grunnen til at jeg nå legger hele denne internasjonale saken bak meg, jeg ønsker meg tilbake til den trygge lokale puben og stedet der jeg kan glede mine bekjente med innlegg dere kan kjenne igjen.

For det kan være gøy med oppmerksomhet, lesertall og likes men, ingenting slår en kveld på den lokale puben med folk jeg respekterer og liker.

Det kan være lett å miste bakkekontakten.

Det er ikke alltid like lett å ordlegge seg, her jeg henger i løse luften med tåneglene subbende langs bakken for å bevare den siste biten av bakkekontakten..

Tenk deg det, her sitter altså Svarstads lille sønn i boksershorts og skriver et blogginnlegg, mens aviser over hele verden jakter på det neste store intervjuet de kan gjennomføre. Telefonen kimer nok ikke noe mer enn tidligere men, istedenfor en slitsom svenske fra Talkmore, er det nå journalister fra hele verden som forsøker å få tak i meg. På best mulig Svarstad engelsk forsøker jeg så godt jeg kan å svare på deres spørsmål.

Kanskje er jeg Norges mest omtalte mann internasjonalt, kanskje er det jeg som har fått mediene til å ta en pause i Giske saken og kanskje er jeg medisinen Northug trengte for å slippe å lese side opp og side ned om at han er vraket til OL. For det er faktisk helt uvirkelig hvor langt denne nyheten egentlig har nådd, det kan være vanskelig å beholde bakkekontakten men, så langt føler jeg fremdeles neglen på lilletåen skrape gulvet her.

Heldigvis er jeg ikke dummere enn at jeg skjønner at hverdagen snart kommer å biter meg i ræva, det er ikke lenge før trappevask, oppvask og bleieskift igjen blir mine hverdagslige gjøremål. Da byttes internasjonale tv kanaler ut med mitt gode, gamle og trygge liv igjen. Akkurat nå har jeg derimot dill på hummeren fremdeles, jeg drikker whiskey med de store gutta og nå er det på tide med dagens tale fra denne ukens hedersmann.

Pling, Pling!

Hei, hei, alle sammen! Det er en glede for meg å i dag kunne stå her å si..

Wrææææh!

Nei, ikke wrææææh, Det jeg skulle si var at..

Wrææææh, wrææææh, wrææææh!

Nei, men hva er det nå da..

Okei, folkens, jeg må bare beklage! For uansett hvor mye kjendis jeg er i utlandet om dagen, er det fremdeles min datter som er i hovedfokus og det vil det alltid være. Det eneste jeg ønsker meg, er at hun skal få en fin og trygg oppvekst her i Larvik. Men, nå er jeg nødt til å bytte den bleien før jeg sprekker trommehinnen her!

Ha en fin dag videre, hilsen en som har beina godt plantet på jorda!

Hvorfor bruker du datteren din for å skaffe deg selv oppmerksomhet?

Dessverre er det veldig mange av dere der ute som mener jeg bruker min datter for å gi meg selv oppmerksomhet, derfor velger jeg nå å komme ut offisiell kommentar som dere alle kan forholde dere til. Jeg kommer ikke til å uttale meg om hverken det ene eller andre når det kommer til dette spørsmålet. Men, her har dere hvert fall mine tanker og min begrunnelse på dette store spørsmålet.

Vi må tilbake i tid, langt tilbake i tid. Det var for et år siden jeg møtte kvinnen i mitt liv, ikke bare møtte jeg kvinnen i mitt liv, jeg møtte også hennes to barn som hun hadde fra et tidligere forhold. I min nysgjerrige og kreative hverdag tenkte jeg det kunne være en lur løsning å starte en blogg, nemlig Stepappahjerte. En blogg der jeg kunne dele erfaringer og motta tips fra likesinnede om min nye hverdag.

Allerede syv måneder senere kom tilbudene på bordet, jeg var ønsket av andre bloggplattformer og jeg benyttet med av muligheten til å kunne tjene noen få kroner på denne bloggen som jeg bruker mange, mange timer på hver eneste uke. Det forutsatte at jeg byttet bloggnavn, byttet bloggplattform og ikke minst at bloggen spisset seg inn på et tema, nemlig min hverdag. Jeg skulle nå skrive en hverdagsblogg.

Det er nå tre måneder siden denne bloggen ble etablert, altså i god tid før min datter ble født. På samme måte som bloggen, ble også navnet til vår datter bestemt i god tid, allerede i fjor sommer visste vi hva hun skulle hele dersom det ble ei jente. Navnet er med andre ord ikke satt som følge av et ønske om oppmerksomhet, for helt ærlig så jeg ikke dette for meg, da det allerede er 4 stykker som heter dette.

Så da lokalavisen ville skrive en liten artikkel om vårt navnevalg, tenkte jeg det kunne være koselig for hele familien, som er med å driver bloggen. Barna på 6 og 9 år leser bloggen daglig og får også med seg alt av kommentarer jeg ikke har rukket å skille vekk fra de koselige kommentarene. At aviser over hele verden så skulle ta tak i dette, var helt uventet og overraskende for oss som familie.

Personlig har jeg gjennomført intervjuer med noen store aviser i utlandet men, de fleste sakene er kopiert eller blitt basert på hva jeg har fortalt de andre avisene. Så her har vi på ingen måte bedt om all denne oppmerksomheten, så nå tenker kanskje du at jeg forsøker å ro meg vekk fra alle disse beskyldningene som har haglet mot meg og min blogg den siste tiden men, nei, det skal jeg ikke.

For i kampens hete, da det stormet som verst rundt meg og bloggen tok jeg et veldig dårlig valg. Det er nok flere enn meg som har gått i fellen med å snakke før man tenker, det er nok flere enn meg som har gjort feilen å utføre før ting er planlagt og det er nok flere enn meg som har gjort en stor feil i livet. Det forsvarer allikevel ikke det jeg skulle få meg selv til å gjøre, noe jeg angrer veldig på den dag i dag.

For ja, jeg la ut et innlegg i sosiale medier, et innlegg der jeg håpet på å få kontakt med klubben i mitt hjerte. Jeg ønsket å komme i kontakt med klubben i håp om å få en signert Liverpool drakt til min datter men, som jeg ser i ettertid forstår jeg at dette kan virke som om jeg utnytter min datter for å få kontakt. Derfor er innlegget nå fjernet fra sosiale medier som jeg styrer og jeg legger meg helt flat for dette.

Det skulle definitivt aldri ha skjedd men, jeg er som dere andre kun et menneske og mennesker gjør dessverre feil av og til. For ja, jeg gjorde en feil som kunne se katastrofal ut men, jeg er på ingen måte ute etter å utnytte min datter for å skaffe meg selv oppmerksomhet. Jeg elsker min datter over alt på jord og jeg skal gjøre alt jeg kan for at hun skal få en fin og god oppvekst i trygge rammer i Larvik.

Takk!

Tulla og Bable – De nye bestevennene

Som vi har fått med oss tidligere, Tulla og Ella fant en bamse i skolegården. Det ble en evig dra kamp om hvem som hadde funnet bamsen først og etter en loddtrekning arrangert av frøken var det Tulla som fikk ansvaret for bamsen. Bamsen fikk være med på alle gjøremål i hverdagen til Tulla og rett før Tulla sovnet, hvisket bamsen henne god natt i øret!

De nye bestevennene!

Tulla kastet seg rundt i sengen, hun kikket under sengen, under dynen men, hun kunne ikke se et eneste menneske rundt henne. Hvem var det som snakket til meg nå, tenkte Tulla mens hun gned seg selv i øynene.

«Det var jo bare meg» sa en lys stemme i rommet.

«Hvem da?» visket Tulla i redsel for at moren skulle høre henne!

«Det er bare meg, Hallo, ser du meg ikke?» sa den lyse stemmen igjen.

Akkurat i det hun snudde seg rundt kunne hun se bamsens munn bevege seg i takt med stemmen.

«Hva, kan du snakke?» spurte Tulla forvirret.

«Ja, jeg kan snakke, du skjønner jeg er en tidligere sirkusartist» svarte bamsen.

«Er du?» spurte Tulla

«Ja, jeg jobbet på et sirkus i Moskva, jeg gikk under artist navnet Bable, altså den snakkende bamsen»

«Dette er du nødt til å fortelle meg mer om i morgen, vi er nødt til å sove nå!» svarte Tulla.

Deretter kysset hun bamsen på pannen og sa god natt, da svarte Bable, god natt da Tulla!