Når er det greit å gi barnet sitt grøt?

Det evige spørsmålet som stadig trenger seg på, kan jeg gi barnet mitt grøt allerede nå?

For min datter er nå to og en halv måned gammel, hun vokser som aldri før og i våre øyne er hun i ferd med å gå fra en baby til en litt større baby. Det er så spennende å følge med på alt hun nå gjør, alt hun lærer og hvordan hun sier ifra om ting. Derfor har vi listet oss til å gi barnet en knust banan en gang tidligere, selv om det sies at dette ikke skal gis før det er gått fire måneder på grunn av det ene og det andre.

Så når det da kommer til grøt, har vi ikke turt å gi henne dette, uansett hvor stort ønske har vært for å introdusere henne for dette. For vi ønsker ikke å ødelegge noe for henne, men er det med grøten som det er med datostemplingen på uåpnet juice? Er det greit selv om pakken sier noe helt annet?

Hvordan har dere forholdt dere til dette med å gi barnet grøt, når er det greit å gi barnet grøt?

Hilsen spent far

Vår fødselshistorie – Del 2

Hele denne dagen hadde jeg vært nokså rolig, jeg følte jeg hadde kontroll på egne nerver og nå var det bare å komme seg inn på fødestuen. Jeg hadde hørt om flere fødsler som hadde dratt ut i dager og jeg var mest opptatt av hvordan jeg skulle klare å sove i den lille stolen inne på fødestuen. Min kjæreste var fremdeles uberørt av selve situasjonen, hun mente selv at smertene ikke var så vonde, men så..

Det var nemlig på tide med den første kontrollen, jeg hadde fått streng beskjed av min kjæreste om å ikke kikke henne nedentil under fødselen, hun mente nemlig at dette ville ødelegge min sexlyst for alltid. Så jeg var veldig ukomfortabel da trusen ble dratt av, gummihansken ble dratt på og plutselig satt jeg der midt oppe i en scene jeg egentlig ikke fikk lov til å se på.

Det var en merkelig følelse der og da, for på en måte følte jeg at jeg var et barn som snik tittet på noe mamma hadde bedt meg ikke å se på, mens på en annen side var nok dette det nærmeste jeg har kommet og vil komme en trekant. Kanskje litt spesielt å tenke slik inne på fødestuen, men jeg skylder på ammetåka. Jeg skulle kjapt komme meg tilbake på jorden, for brått kom smertene og nå var det alvor.

For om jeg hadde vært rolig frem til nå, var jeg plutselig alt annet enn det. Jeg hater nemlig å se at andre mennesker har det vondt og jeg lover det at nå, hadde min kjæreste det veldig vondt. Det var første gang jeg hadde sett henne slik, det var første gang jeg skjønte hvor sterk hun faktisk var og selv om armen min holdt på å visne, var nok ikke dette tidspunktet der jeg skulle klage på smerter, så jeg beit det i meg.

Jeg kikket bort på klokken, det var nå to timer siden vi ankom sykehuset og jeg tenkte at dette kom til å bli en tøff natt om dette skulle pågå i flere timer. Plutselig skriker min kjæreste, nå er jeg nødt til å presse. Å, herregud, nå skjer det tenkte jeg. Jeg brettet opp ermene, reiste meg opp fra stolen og plutselig hadde jeg glemt hvor nervøs jeg faktisk var. Plutselig gjorde jeg alt rett og min kjæreste virket til å finne støtte i meg.

Jeg hadde hørt mange skrekkhistorier om fedre som var blitt kastet ut, fedre som besvimte og ikke minst fedre som for aller første gang skulle få høre hva konene hadde irritert seg over ved dem i flere år. For det sies at du får høre sannheten av barn og fulle mennesker, jeg tror man kan slenge på gravide og fødende kvinner også i den kategorien der. Men, jeg fikk ikke høre noe, jeg tror hun var glad for å ha meg der.

For første gang i livet følte jeg meg som den tålmodige, jeg hadde forberedt meg på flere timer og kanskje dager inne på denne fødestuen. Så når jordmoren plutselig sier at her kommer hodet, var det litt som å glede seg til julaften, bare at mamma fortalte meg at i år feirer vi det den 10. desember. Så for en til vanlig utålmodig sjel som meg, var dette som tatt rett ut av et manus til min favorittfilm i livet.

Men, så startet dramatikken..

Hva er riktig måte å sikre barnet ditt på i en bil?

Jeg vet utrolig godt hva Trygg Trafikk mener om dette, men ser allikevel at folk har andre ideer for dette.

Når det gjelder min datter, er det ikke noe spørsmål hvilken vei hun skal sitte. Hun sitter med ansiktet vendt mot kjøreretningen, men når barnet blir eldre så snus dette av mange foreldre. Når er det egentlig greit å snu setet, slik at barnet sitter riktig vei og hva er det som gjør den ene eller andre veien så viktig i forhold til en kollisjon? Jeg vet det er mange barn som sitter som mitt barn i mange år fremover, men jeg har også sett foreldre som snur setet ved fylte 2 eller 3 år.

Så hvordan sikrer du barnet ditt i din bil?

Vår fødselshistorie

Det er straks tre måneder siden vi opplevde det største livet har å by på, så nå er vi klare for å fortelle dere vår historie, dette er vår fødselshistorie.

Vi skrur tiden tilbake noen få timer, nærmere bestemt klokken fire på selveste nyttårsaften. Jeg og min kjæreste som hadde barnefri, hadde bestemt oss for enn rolig feiring hjemme i egen stue. Plutselig ringer telefonen, det er min søster som forteller om at deres gjester har blitt syke, igjen sitter de med tonnevis av kalkun og lurer på om vi ønsker å ta turen for å få i oss litt mat.

Dere har alle sett meg i et og annet bilde her på nettet og det er lite som tilsier at denne mannen sier nei til mat, ei heller denne gangen. Så på grunn av at vi hadde planlagt en helt rolig her hjemme, fortalte jeg min søster at vi orket å pynte oss eller noe sånt før vi kom. Så da bar det av sted i det minst elegante nyttårsantrekket noensinne, klare for å trykke i oss kalkun til det tøyt ut av ørene våre senere på kvelden.

Som ungkar var nyttårsaften en eneste stor fest, men i og med at situasjonen var som det var, følte jeg meg litt som en tørrlagt alkoholiker i mitt eget 30års lag. Det var veldig fristende med en liten øl, men fornuften fortalte meg at ting kunne skje, så det ble en tørr og hit feiring for meg dette året. Hele kvelden haglet spørsmålene mot min kjæreste, kjenner du noe, skjer det noe snart og alt det der.

Men, nei, ingenting var i ferd med å skje, rakettene ble skutt opp i luften og kvelden ble til natt. Neste morgen våknet vi godt ute på formiddagen, alt var som en helt normal dag og i og med at vi hadde fått Nintendo Classic til jul, var det dette som var i fokus på formiddagen. Super Mario Bros, Zelda og Donkey Kong ble alle spilt flittig og egentlig satt vi nå bare å ventet på at barna skulle komme hjem.

Min kjæreste fortalte meg litt utover dagen at hun trodde noe kunne være på gang, men hun følte på langt nær den smerten hun hadde forberedt seg til å føle. Derfor ble det til at vi slo oss til ro med at ikke noe ville skje denne gangen heller, noe som passet meg utmerket godt, i og med at Liverpool skulle spille kamp denne dagen. Dermed satt jeg meg til i godstolen, l beina opp på krakken og ventet på kampstart.

Min kjæreste nevnte igjen at dette virket som sterkere smerter enn vanlig, jeg fortalte henne så fornuftig jeg bare kunne at vi kunne ringe sykehuset om ting ikke hadde bedret seg etter kampslutt. Slik ble det også, for bare sekunder etter kampslutt ble vi enige om å ringe. Sykehuset hadde samme tankegang som meg og fortalte at vi godt kunne vente litt å se an, men min kjæreste mente at dette var øyeblikket.

Dermed ble det avtalt at vi skulle komme inn på en liten sjekk, det verste som kunne skje var at vi ble sendt hjem igjen. Så vi kastet oss i bilen, leverte bagger til bestemor, slik at barna kunne reise hjem dit til å begynne med. Vi satt oss litt ned os svigermor, pratet litt om løst og fast før vi bestemte oss for å kjøre videre. Vel inne på sykehuset, var overraskelsen stor. Min kjæreste hadde åpning på 6 cm, så her var det bare å belage seg på å bli liggende.

Har du født naturlig, dersom du brukte epidural?

Jeg leste et veldig interessant blogginnlegg her om dagen, det var skrevet av http://mammasom19.blogg.no/ og jeg må innrømme at dette innlegget vekket noen følelser i meg.

For da jeg og min kjæreste kom til sykehuset, var det ikke snakk om noe annet enn at hun skulle føde naturlig. Riktignok gikk denne fødselen veldig fort, slik at det var ikke tid til verken det ene eller andre for å lindre smertene. Hadde hun derimot rukket dette, hadde hun nok mest sannsynlig tatt imot dette og jeg hadde allikevel sett på dette som en naturlig fødsel?

For meg er det naturlig fødsel, eller keisersnitt som gjelder. Om man bruker smertelindrende så ser ikke jeg på dette som unaturlig ved en fødsel, for du kan ikke si at du ikke har vondt i hodet før, fordi du brukte paracet, på en måte. Kanskje en dårlig sammenligning, men jeg føler det får frem mitt synspunkt.

Hva mener du er en naturlig fødsel?

Ventetiden er endelig over.

Endelig var ventetiden over, eller var den egentlig det?

For etter å ha kommet oss igjennom feiringen av julaften, dette året uten barna, kom de dagene i året som føles så meningsløse. Jeg snakker selvfølgelig om romjulen, de lateste dagene i året og de dagene der joggedressen byttes ut, kun de få timene man er i familieselskap og spiser restemat til ribben tyter ut av ørene våre. Slik har det alltid vært, men i år var disse dagene om enda mer kjedelige enn noen gang.

For som barn husker jeg at disse dagene var fryktelig kjedelige, for etter å ha ventet i nesten et helt år, var utladningen stor når endelig julekvelden kom. All spenningen, all gleden og ikke minst alle forventningene braket sammen i en eneste stor nyttårsrakett. For så fort julekvelden gikk over til første juledag, var det på nytt ventetiden som stod i fokus, ikke et helt år denne gangen men frem til nyttår.

Akkurat slik var det for meg i år også, men det største for meg dette året hadde ennå ikke hendt. For hva betyr julaften og nyttårsaften når man venter sitt første barn? Selve julefeiringen var bare et slags vorspiel, et vorspiel som aldri nådde sitt potensiale og et vorspiel som skulle trekke ut i flere dager. For med termin i romjulen, var det ikke mye spillopper og galskap som skjedde i denne perioden.

Alt dreide seg om venting, ventingen på noe godt og ventingen på noe som ikke hadde en eksakt dato. Vi hadde følt oss litt heldige som hadde barnefri i selve romjulen, dette ville gjøre det så mye enklere å komme oss til sykehuset og gjennomføre det største man opplever i sitt liv. For ikke før 1. nyttårsdag skulle barna komme tilbake og alt var som skrevet i et eventyr når det kom til planleggingen. Eller?

For dagene kom, dagene gikk og det hele avsluttet med at flere hundretusen kroner ble skutt opp i røyk. Vi var kommet oss til 1. nyttårsdag og det var bare timer igjen før barna gjorde sitt inntog i huset. Men barnet i magen hadde ennå ikke interesse av å komme til verden, dermed slo vi oss til ro med at den perfekte planleggingen hadde gått i dass.

I morgen er jeg gjestesnapper

Tenk at jeg skulle få være så heldig, så heldig at jeg får lov til å være gjeste snapper for aktive mødre.

For jo, da. Litt sprekere har nok denne skrotten blitt etter halvannen uke med trening, men at jeg som en mann på 111,7 kilo skulle få lov til å blogge for aktive mødre, hadde jeg aldri i livet drømt om. For aktive mødre er som navnet tilsier, en blogg for og av aktive mødre og at jeg som mann skulle få denne muligheten hadde jeg aldri i livet turt å tro på.

Riktignok har jeg god kontakt med mine feminine sider, men en mor kommer jeg nok aldri til å bli. Så hva var det som gjorde at jeg fikk denne muligheten, jo, det skal jeg fortelle deg. For hele denne uken kjører aktive mødre en pappauke på deres snapchat konto, derfor er jeg en av de heldige pappaene som får lov til å by på meg selv, vise frem min hverdag på en fin og positiv måte og i tillegg møte mange nye mennesker.

Herlighet dette blir bare helt fantastisk, så for de av dere som lurer på hvor dere finner meg i morgen. Jeg er aktiv på aktive mødre sin snapchat konto: TEAMLIVSSTIL

Jeg har fødselsdepresjoner.

Jeg skriver ikke dette innlegget for å latterliggjøre denne viktige saken som endelig er kommet skikkelig frem i lyset, jeg skriver ikke dette innlegget for å ta fokuset vekk fra dere kvinner som virkelig fortjener å bli hørt og jeg skriver ikke dette innlegget for å utnytte at folk kommer til å klikke seg inn på det. Sannheten er at jeg skriver dette innlegget fordi jeg er en av mange, en av mange menn som sliter med fødselsdepresjoner, men jeg er kanskje den eneste mannen som tørr å stå frem med den diagnosen.

For fødsel, morsmelk og spebarnstiden er liksom forbeholdt moren, vi menn skal kun være aktive tilskuere som trer til om behovet skulle melde seg. Jeg vet det er mange av dere som kommer til å latterliggjøre dette, for hvem kan vel bli deprimert av et bleieskift eller to i løpet av dagen? Men det er selvfølgelig ikke bleieskiftene som utløser denne depresjonen, for tro det eller ei, vi menn har også følelser og tanker på akkurat samme måte som kvinner har det. Vi er bare mer redd for å vise dem.

For når man får barn er det en utrolig glede som fyller kroppen, jeg tror ikke det finnes en eneste følelse som overgår den gleden man får i det øyeblikket ditt eget barn popper ut av mor. De første timene er fantastisk, man ser de første blikkene, man ser de første frustrasjonene og man blir sakte men sikkert mer og mer kjent med sitt eget barn. For meg var det dette som var skummelt, for jo mer jeg ble kjent med henne, jo større ble frykten for at noe skulle skje henne eller frykten for at noe skulle skje meg.

Hver eneste dag går jeg med en frykt for at min kjære datter må vokse opp uten en far, jeg kommer fra en familie der vi ikke er kjent for å bli så gamle og det er denne tanken som skremmer meg. Tanken om å ikke få se henne konfirmere seg, tanken om å ikke se hennes første kjæreste og tanken om å ikke få oppleve dåpen har til og med streifet meg. Redselen for å gå glipp av alle disse tingene er forferdelig, jeg går rundt med en konstant frykt og hver dag er en kamp for å komme seg igjennom enda en dag.

Jeg har hatt lyst til å skrive om dette lenge, men frykten for at noen skal komme å ta henne fra meg har vært for stor. Det var først når dette ble et viktig tema på kvinnedagen jeg forstod det, det var ikke farlig å si ifra om dette og ikke minst forstod jeg viktigheten av å være åpen om dette. For det er garantert flere menn der ute enn meg som har opplevd dette, men dessverre er det ingen menn som velger å snakke åpent om det. Derfor håper jeg at jeg med dette innlegget vil gjøre det lettere for andre menn.

Jeg er kanskje en av mange, men utad er jeg den eneste.

Hvorfor skal man gidde å få barn?

Jeg kan på en måte forstå de som ikke har barn selv, som tenker disse tankene..

For plutselig er man ikke lenger fri som fuglen, man setter sitt eget liv på pause i mange år fremover og man vier all sin våkne tid til dette lille barnet som ikke klarer å ta vare på seg selv. Bæsj blir plutselig en helt naturlig greie, man går til butikken i slitte joggedresser med gulp både her og der og man starter plutselig å kommunisere med babystemme hele dagen, hver uke og hele året.

Man gjør virkelig alt som står i sin makt for at dette barnet skal ha det bra, med årene er det bare å vende seg til at de har deg rundt lillefingeren hele dagen og plutselig er det barna som kjører omvendt psykologi på deg. For sier du nei, kan du banne på at de hvert fall gjør det, sier du at de ikke skal rive ned den lysestaken, ja så river de ned den lysestaken. Sånn er livet med barn, det er både hardt og brutalt.

Du starter en livsstil der fritid ikke lenger er en del av din livsstil, all fritid går med til å vugge, synge og prate med denne babystemmen igjen, en stemme som minner mest om en kastrert hund som bjeffer. Det er ikke lenger aktuelt med sydenturer, for kampen om bord i flyet er en av de som velges bort. Det er ikke lenger kveldsbesøk hos venner, for når man først kommer seg ut av døren noen timer etterpå, kommer man på at barnet burde følge rutinen og da er det natta om en halv time.

Tross alle disse hindrene, kampene og frustrasjonene, er vi foreldre alltid så positive når det kommer til barn. Vi er de første som bringer barnepraten opp på fester og vi gir oss ikke før vi føler at vi har overtalt våre venner om også å få barn. Man føler seg litt som en telefonselger som selger strøm, man gir virkelig alt i samtalen, men når alt kommer til alt vet man at gresset ikke er så mye grønnere på den andre siden.

Så jeg skjønner virkelig dere som ikke har barn, at dere kan komme til å tenke disse tankene. For livet er ikke rosenrødt og som perler på en snor hele livet. Men, når dagen er omme og det lille nurket ligger inntil brystet ditt og bare koser, ja da skjønner du fort hvorfor du fikk barn. Barn er faktisk en gave til verden og uansett hvor mørkt man ønsker å se på livet som småbarnsforelder, ja da er det verdt det uansett.

Tulla og Bable – Den store leteaksjonen.

I forrige avsnitt la Tulla og Bable slagplanen for hvordan han kunne være inni kostyme med henne, alt gikk etter planen helt til de mistet kontrollen. Tulla og Bable fløy utover scenen og dermed var guttene overbevist om at Tulla ikke var troll stemmen allikevel. Heldigvis fikk Tulla rodd seg unna denne situasjonen, men når alt hadde roet seg forsvant Bable sporløst fra scenen og Tulla var sikker på at guttene hadde tatt han med seg.

Den store leteaksjonen

Det er nå gått 5 timer siden Bable ble borte, det nærmer seg leggetid for Tulla og moren har akkurat lagt på den siste telefonsamtalen. For moren til Tulla har nemlig ringt hele klassen for å høre om noen fikk med seg Bable hjem, dessverre var det ingen av foreldrene som hadde sett en bamse og akkurat nå stod de på stedet hvil i leteaksjonen.

Tulla kikket bekymret bort på moren, før hun sa:

«Mamma, du vet jeg ikke får sove uten Bable»

«Tulla, jeg lover det av hele mitt hjerte at vi skal finne den i morgen» sa moren trøstende.

«Ja, men jeg savner han så fælt» hulket Tulla.

«Jeg skjønner det jenta mi, men du er nødt til å sove nå og så lover jeg å finne bable i morgen»

Tulla var nå så sliten og så trøtt at hun ikke orket å lete mer, hun stolte på moren sin som hadde lovet henne og finne bamsen i morgen. Hun lurte veldig på hvordan Bable hadde det akkurat nå, men etter noen minutter klarte hun ikke holde øynene oppe lenger og Tulla sovnet endelig.

På en helt annen side av byen

Bable våkner plutselig opp, han er helt forvirret og ikke minst fortvilet. Rundt han er det helt mørkt, han klarer ikke å finne ut av hvor han er og det er ikke en eneste lyd rundt han. Plutselig hører han en stemme prater.

«Tobias, nå er det natta vennen min» ropte en damestemme.

«Ja, da mamma. Jeg kommer nå» svarte guttestemmen.

«Har du pusset tenner da?» ropte damestemmen igjen.

«Nei, jeg skal gjøre det nå» sa guttestemmen.

Plutselig kom Bable på hva som hadde skjedd tidligere på dagen, han husket at en av guttene i klassen til Tulla hadde tatt han med seg fra scenen. Han skjønte fort at han var gjemt inne i sekken til denne gutten og nå måtte han bare vente til gutten sovnet, slik at han kunne rømme ut av sekken og tilbake til Tulla.

Etter nesten to timer venting, hørte endelig Bable snorking. Nå gjaldt det å være rask, han måtte først finne en måte å komme seg ut av sekken på og så gjaldt det å finne veien hjem til huset til Tulla. Det eneste redskapet han fant i pennalet til gutten var en kulepenn, så han startet å grave seg et lite hull i sekken og etter det klarte han akkurat å strekke poten ut for å åpne glidlåsen.

Alt gikk etter planen, nå var det bare å liste seg ut av rommet og huset uten at noen hørte han. Det var lettere sagt enn gjort, for akkurat i det han klatret ut av sekken, våknet gutten litt til. Bable kastet seg ned på gulvet uten å lage en eneste lyd, gutten kikket forvirret rundt seg og plutselig startet han å gråte høyt.

«Mamma, Mamma» ropte han.

Moren kom løpende inn på rommet til gutten.

«Hva er det for noe gutten min» sa hun.

«Det er noen inne på rommet mitt» svarte gutten.

«Nei, du har nok bare drømt gutten min» svarte hun igjen.

«Jeg lover jeg hørte en lyd her inne» svarte gutten.

«Å ja, det var nok bare pappa som prompet ute i stuen» lo moren.

Gutten slo seg fort til ro igjen, han sovnet igjen etter kort tid og nå var det bare for Bable å fullføre flykten. Han listet seg ut av rommet, rolig forbi foreldrene i stuen og ut til utgangsdøren. Når han endelig kom til døren, hoppet han opp på håndtaket, men han falt fort i bakken. Døren var låst, hva skulle han gjøre nå.

«Hva var det for en lyd» hørte han en manne stemme si.

«Jeg skal gå å sjekke jeg» sa dame stemmen.

Bable forsøkte igjen å spille dø, men denne gangen forgjeves.

«Det ligger en bamse her» sier dame stemmen.

«Hva slags bamse da?» svarte manne stemmen.

«En brun bamse med rødt skjerf» svare dame stemmen.

«Da var det Tobias som hadde tatt den da» sa mannen.

«Hva mener du?» sa damen.

«Moren til Tulla ringte og spurte om noen hadde fått med seg bamsen hennes hjem» sa mannen.

«Da ringer jeg henne og sier den er her jeg» sa moren.

Kort tid etterpå var Bable hentet, han var plassert trygt ved siden av Tulla i sengen og gjett om hun blir glad når hun våkner i morgen tidlig.